Jeune et Jolie
KVIFF 2013: Voyeuristen Ozon lager coming of age film og tilføyer den med sin sedvanlige queer seksualitet.
En ny film av filmjunkien François Ozon er for mitt vedkommende alltid etterlengtet, da passer det godt at han omtrentlig har regissert en film i året de siste femten årene. Filmen hadde sin premiere under hovedkonkurransen i Cannes og vistes for fulle saler her i Karlovy Vary, der jeg var så heldig å få sett den etter en kø full av fulle tsjekkere.
Ozon kjennetegnes for å være en cineast av en regissør som leker seg med mediet. Han lesser på med filmhistoriske referanser og tilbyr ofte homage til sine favorittregissører, være seg Douglas Sirk i 8 Femmes, Fassbinder i Waterdrops on Burning Rocks eller Hitchcock i Swimming Pool. Hans filmografi skifter gjerne mellom det postmoderne og stilistisk lekende til mer renskårede og sobre relasjonsdrama. Her i Jeune et Jolie (Young and Beautiful) befinner han seg i et slags kompromiss mellom de to polene. På tross av hans lekende stilistiske kromspring finner vi alltid spor av seksualitet i alle former og farger som gjerne stilles i opposisjon til det vante. I hans forrige film Dans la Maison (I De Beste Hjem), som hadde norsk premiere i juni, kunne vi se hans til nå, tydeligste omfavnelse av voyeurismen. Han plukker opp den voyeuristiske tråden også i sin nyeste film, men hovedvekten ligger heller på et tema Dans la Masion så vidt berørte: ung og gammel seksualitet.
Min omtale av Dans la Maison kan du lese her.
Filmens voyeurisme presenterer en ung jente på stranden portrettert gjennom en kikkert. Vi lærer at denne toppløse jenta er den voldsomt vakre 17 åringen Isabelle og at filmens blikk til nå har vært lillebrorens. De to er på sommerferie med familien ved den franske kysten og det blir tidlig klart at Isabelle ønsker å bli kvitt jomfrudommen gjennom en sommerflørt. Vi ser Isabelle frarøves sin uskyld til fordel for noe som neppe møter hennes forventninger. Filmen kutter siden til høsten i Paris, fra varme strender og sommer til kalde gater og høst. Isabelle har også foretatt dette hamskiftet, fra klønete ungpike til kalkulert kvinne. Hun jobber nå som eskorte for eldre menn og trives tilsynelatende med det. En av hennes stamkunder dør under en økt og filmens vinter inntreffer. Familien oppdager Isabelles hemmelige liv og komplikasjoner oppstår …
Som ofte i Ozons filmer berører filmen tabubelagte temaer, en tendens som ofte fører til selvhøytidelige og prekende filmer som skal føre oss mot den ene eller andre konklusjonen. Filmen tar seg selv derimot sjelden på alvor og latteren ligger innbakt i de uvante situasjonene. Likevel kan Ozons misjon oppdages nettopp ved at han aldri lager noe offer for prostitusjon, men et offer for samfunnets rådende moralkode. Hadde filmen vært laget for tjue år siden, hadde den kanskje handlet om lesbisk identitet? Selv om filmen sier noe føles det heller som en regissør som har funnet sin optimale dukke. Filmens blikk filtreres av regissørens enestående evne til å tilføye sine karakterer sensualitet. Panorering og dvelingen ved kropp og skjønnhet matcher hovedrolleinnehaver Marine Vacht. Sistnevnte spiller fantastisk og forhåpentligvis havner skuespilleren på Ozons yndlingsliste som alt består av Charlotte Rampling (som også har en liten birolle i filmen) og Ludivine Sagnier. Ozons postmodernistiske nykker finner vi her i årstidsnarrasjon komplimentert av aktmusikk og hans tydelige referanse til Bunuels Belle de Jour.
Ingen stor film, men en bittersøt sukkerbit som føles som et vagt minne om en sommerflørt.