Vellykket sentimentalitet i Fruitvale Station
KVIFF 2013: Fruitvale Station vipper på grensen til å være oversentimental, men holder seg akkurat innenfor, og blir et rørende bilde på en mann utsatt for stor urett.
Fruitvale Station er basert på den sanne historien om Oscar Grant som hadde et skjebnesvangert møte med en politistyrke på togstasjonen Fruitvale, tidlig på nyttårsdagen 2009. Du husker kanskje historien fra mediene, og oppstyret det skapte i etterkant. Siden historien er såpass velkjent og har hendt i så nær tid, vil jeg komme til å snakke om viktige narrative plotelementer fra filmen, som noen sikkert kan oppfatte som spoilere. Om du ikke husker hendelsen og ønsker å vente med å høre noe før du ser filmen (for filmen kommer garantert på norske kinoer), kan det være greit å vente med å lese denne omtalen.
Oscar (Michael B. Jordan) er en 22 år gammel afroamerikaner som lever med kjæresten og deres datter. Han har tidligere hatt problemer med loven, sittet i fengsel, akkurat mistet jobben, og dealer litt hasj på si. Men til tross for problemene har han venner og familie som støtter ham fullt ut, og hans egen sterke, positive, tilstedeværelse gjør at vi som tilskuere tilgir all verdens nedgang han måtte ha. På nyttårsaften 2008/9 bestemmer han seg for å bli et bedre menneske, og tømmer posen med hasj på sjøen, før han går hjem og innrømmer til kjæresten Sophina (Melonie Diaz) at han har mistet jobben. Enn så trangt det ser ut, skal de feire moren (Octavia Spencer) sin fødselsdag og det nye året. Når kvelden nærmer seg midnatt tar vennegjengen toget inn til byen for å feire. På vei tilbake støter de på en politipatrulje, og det ender med å bli et skjebnesvangert møte.
Oscar fremstilles som en kjærnekar, og vennene og familien er en herlig gjeng som støtter ham i tykt og tynt. Det er på grensen av troverdigheten, og på grensen av hvilket sentimentalnivå en film kan bære. Men det lykkes akkurat, og når den dramatiske hendelsen i avslutningen utspiller seg, sitter jeg som fryst fast til kinosetet i en sjokkeffekt. Filmen har greid å dra meg med på turen, om enn litt manipulativt.
For det er strengt tatt ikke måte på hvor bra Oscar, vennene og folk generelt fremstilles, og når politimennene dukker opp på slutten, med glattbarbert sveis og den typiske nazi-looken, blir de altså bildet på ondskapen selv. Filmen prøver ikke å forholde seg til situasjonen med nøytrale og reflekterte øyne, men er akkurat så moralt førende som man forventer av en film som tar opp rasisme og undertrykkelse skal være. Til tross for småproblemene Oscar har hatt, er han en engel som møter djevelen på en togstasjon. Filmen bygger karakteren opp med positive fortegn, noe som gjør avslutningen enda sterkere. Det er ABC i patosbygging, men greier å la være å skli ut i oversentimentalitet. Musikkbruken er eksempelvis minimal. Det er først og fremst skuespillerprestasjonene filmen baserer seg på, og i og med at det lykkes, er det slettes ikke usannsynlig at vi får høre mer om Fruitvale Station i oscarkjøret til vinteren.
Regissør Ryan Coogler har altså laget en film som jeg personlig lot meg rive med av. Den filmvitenskapelige siden i meg gjennomskuer noen av de mer manipulerende triksene den bruker, men, kanskje i kontrast til mange tunge og krevende kunstprosjekter ved Karlovy Vary, var det litt deilig å se en film som kjører på med sitt og får meg til å føle akkurat det den har som intensjon.
Filmen vant både publikumsprisen og juryprisen på Sundance tidligere i år, og man skal ikke se bort ifra en oscarnominasjon eller to. Det gjør det svært sannsynlig at filmen får norsk kinodistribusjon, og vil nok sikte seg inn mot noe av det samme publikummet som Beasts of the Southern Wild.
