Blå er den varmeste fargen

Mai 2013: Twitter fylles nok en gang til randen av inntrykk fra Cannes, feeden fylles jevnt og trutt og kritikerne virker noenlunde fornøyd. Så fylles plutselig feeden til randen av fryd, oppstandelse og lovord om en film som skiller seg ut og automatisk omtales som årets klare vinner, La vie d’Adèle. Blå er den varmeste fargen vant som kjent palmen i år og sjelden har vel jeg, og flere med meg som ikke var på Cannesfestivalen, gledet seg så mye til november.

14 November 2013 klokken 17:00: Det er førpremière på Gimle, franske småkaker er konsumert, glasset er fylt med fransk rødvin og Mode Steinkjer holder innledning. Endelig er tiden inne…

20:00: rulleteksten ruller sakte over skjermen, Adèle Exarchopoulos, Léa Seydoux, Abdellatif Kechiche… Jeg smiler fra øre til øre, tiden har gått fort og inntrykkene er mange.

Begjær i ruten

Filmen er først og fremst om begjær, om kropper, ansikter, armer, kjønn og lyst. Dens dramatikk føres først og fremst frem i begjærets møte med virkeligheten. Som i den filmatiske trenden cinema of the body som har vært fremtredende i den franske filmen på 2000-tallet er det utforskningen av kropper som er meningsbærende, fremfor selve kjærlighetshistorien. Her fortjener skuespillerne, og da særlig Adéle Exarchopoulos all honnør, sjelden har jeg sett et så rått og dynamisk spill på lerretet. At skuespillerne har gått hardt ut mot Kechiche i etterkant kan jeg forstå, for hver enkelt scene virker voldsomt perfeksjonert og kan tenkes å ha vært krevende å gjennomføre. Filmens turtelduer presenteres nesten utelukkende i nær- og ultranærbilder og det er som nevnt ansiktene og kroppene som er styrende: kamerabevegelsene føres av lepper som rister av lengsel, øyne som flakker og coctailen av snørr og tårer. Fokuset gir en genuin resonans og fungerer hypnotiserende på et primalt nivå.

Blå er den varmeste fargen er en kjærlighetshistorie fremfor en comming out, eller en spesifikk lesbisk film. Filmen dveler ikke lenge ved vanskelighetene med å komme ut av skapet; som mobbing, aksept hos foreldrene o.l. De ovennevnte elementene finnes riktignok av nødvendighet i filmen, men Kechiche legger vekten på seksualiteten som noe uspesifisert, flytende og personlig fremfor noen utgreiing om binære seksualiteter (homo/hetero) der Adéle nødvendigvis er en del av «de andre», kjærligheten er universell.
Stilistisk er filmen først og fremst preget av en realitisk fremtoning. På tross av dette uttrykkets mulige begrensninger blir vi servert en rekke fantastiske innstillinger og Kechiches fetisjering over ansiktet fungerer som stilistisk hjelpemiddel. Det fungerer særdeles godt og det hjelper på at karakterene er så vakre som de er.

Sexy og smart

Filmen har fått mye buzz på grunn av sine eksplisitte sexscener. Det er forfriskende at regissører nå tør å vise oss mer enn vi tradisjonelt har fått servert på den fronten; her får vi full pakke. Hva disse scenene bringer til filmen er interessant. I likhet med voldsomme følelsesutbrudd, gir scenene filmen mye av den edgen som gjør den så fordømt forførende, vi vet at dette er ekte – de har sex og følelsene, kan man strides om, er ekte. Filmen gagner da en dokumentaristisk inderlighet og påkaller seg en kroppslig reaksjon hos sitt publikum. Også hvis man tolker filmen som en historie om begjær, vil disse scenene være dettes kulminasjon og dermed filmens røde tråd.

Videre flettes filosofi på en listig måte inn i filmen (karakterene diskuterer Sartre og kunst etc), et trekk som høyner filmens legitimitet til en smart film. Et eksempel på dette er når begjæret/synden beskrives som en lyte, en defekt, som er like naturlig og unngåelig som havets kretsløp (løselig basert på en filosofisk diskusjon i filmens tidlige del). Når Adele oppnår ekstase under en svømmetur i det blå havet senere i filmen gir filmen oss noko attåt og den virker gjennomført på nok et plan. Atpåtil er filmen morsom og underliggende kofferttenkning gir oss noen uforglemmelige middagsselskaper.

Alt i alt er dette en film som vil stå igjen som noe av det beste som er blitt servert i 2013, den er oppslukende, forførende, vakker, sjarmerende og smart. En viktig film for LGBT-strømningene i Europa og en imponerende prestasjon. Det er bare å ta av seg hatten.