Prisoners
OIFF 2013: En mesterlig thriller, med et imponerende rollegalleri fra en spennende og fremadstormende filmskaper.
Oslo Internasjonale Film Festival er i gang og som vanlig er programmet et koldtbord av titler en av mange grunner ellers ikke skulle ha fått med seg. Dette er ikke tilfellet med Prisoners: hollywoodfilm med navn som Hugh Jackman, Jake Gyllenhaal, Terrence Howard, Viola Davis, Maria Bello og ikke minst de personlig yndlingene Melissa Leo og Paul Dano. I registolen sitter den fremadstormende Denis Villeneuve (Polytechnique, Incendies). Kinodistrubisjon er allerede sikret (den får premiere før jul) og filmen vaker allerede på imdbs topp 250 liste- noe som, om ikke annet, signaliserer en vid appell. For det har den, appell i bøttevis og en kvalitet OIFF verdig.
Filmen er i utgangspunktet en veldreid thriller. To familier er samlet til thanksgiving og familienes to yngste døtre forsvinner sporløst etter dessert. Derfra utvikler historien seg til en klappjakt etter noe som kan være en seriemorder, med og mellom detektiv Loki (Jake Gyllenhall) og den overbeskyttende, desperate faren Keller Dover (Hugh Jackman) som velger å ta saken i sine egne hender. Filmen har sin porsjon med tvister, den er smart, passelig uoversiktlig, klaustrofobisk, velspilt og velregissert. Det var flere ganger under visningen jeg tok meg selv i å anerkjenne og overraskes av hvor solid filmen egentlig var. For det som skiller den fra kun å være et godkjent tilskudd til sjangeren er filmens patos.
Mye av essensen bak denne ligger i filmens tagline: A hidden truth. A desperate search. Every moment counts. Desperasjonen er her nøkkelordet, for der lignende thrillere motiveres av politi og røver, det gode mot det onde, motiveres Prisoners attpåtil og hovedsaklig av en smerte, panikk og dårlig tid. Vi får et troverdig møte med hvordan ofrene selv opplever situasjonen og hvordan ekstreme påkjenninger tøyer strikken for hva som er rett og galt. Et slikt fokus legger mye av ansvaret på skuespillerne og jeg må si jeg er imponert; Hugh Jackman er glimrende som Doves – den beskyttende mannen i huset. Doves er «doomsday prepper«, jeger og håndverker, når hans datter forsvinner, er det ikke bare datteren han mister, men også sitt livsgrunnlag som familiens handlekraftige beskytter. Der hans kone (Maria Bello) blir paralysert av en angstfylt sorg, ser Dove ser sitt snitt til å handle, han kidnapper og torturerer en tilbakestående mistenkt (Paul Dano), som det er uvisst om har noe med bortføringen å gjøre, i ren desperasjon. Jake Gyllenhaal gjør også her sin beste rolle til nå som en barsk, pliktoppfyllende etterforsker som blir dratt med inn i desperasjonen av en sak han ikke klarer å ha avstand til. Han spiller en overbevisende hardhaus og benytter seg av noen tics som understreker hans stadig mer frustrerende situasjon.
Skillet mellom rett og galt i ekstreme situasjoner utydeliggjøres rent konseptuelt, men også i filmskaperens stilbruk. Regnvåte vinduer er et gjennomgående motiv og representerer i samme tråd en dårlig sikt. Det hele er lokalisert i et gråtonet og kaldt suburbia med et hint av trash. Egenskaper som, for min del, sender tankene til Jonathan Demmes klassiker Nattsvermeren. Skittenestetikk, solid spenningsoppbygning og gode skuespillerprestasjoner er alle elementer som gir Prisoners en desperat nerve, i ordets positive forstand, som gjør at filmen er medrivende hvert sekund av de 150 minuttene den varer. Det er bare å glede seg over at vi har fått en ny thrillerregissør on par med de helt store.
