Øysteins toppliste 2013

2013 er nå på tampen, og for et flott filmår det har vært. Jeg har aldri sett så mange filmer som jeg har gjort i år og listen kunne vært enda lenger. På grunn av litt hastverk har jeg til nå kun skrevet litt om top 15, men valgt å beholde hele top 25 listen min, det er mulig det fylles inn litt etterhvert. Kos deg med lista og godt nytt år!

Boblere: Spise Sove Dø, Call Girl, How to Make Money Selling Drugs, A Story of Children and Film, The Place Beyond the Pines, Jeune et Jolie, Zero Dark Thirty, Trance, Pornopung, Vi er best, Dom over død mann, Før snøen faller, Lore, Lincoln, Cloud Atlas, Den Grønne Sykkelen, The We and the I, Harmony Lessons, Wreck it Ralph, Frankenweenie, Fortiden og Tom at the Farm.

Skuffelse: The Desolation of Smaug og To the Wonder.

25. I De Beste Hjem

24. The Bling Ring

23. Museum Hours

22. Broken

21. Stoker

20. Spring Breakers

19. Gravity

18. Finsterworld

17. Blue Jasmin

16. Fremmed ved Sjøen

15. The World’s End

Edgar Wrights siste del av Cornetto Trilogien er i mine øyne også den beste av dem. Den britiske nerde/referanse/fylle humoren premisset legger opp til gjorde meg støl i lattermusklene og filmen hadde at på til noen scener som fremkalte genuin følelsesmessig resonans. Fabelaktig cast og hysterisk morsom.

14. The Master

Paul Thomas Andersons nyeste film er som vanlig gjennomført med en voldsom fingerspissfølelse og Joachim Phoenix og Philip Seymour Hoffman viser at de er to av de fremste skuespillerne vi har. Historien er fengslende, detaljrik og ser svært godt ut. Rett og slett en kvalitetsbombe av en film.

13. Frances Ha

Det er deilig å se en så smart komedie om en kvinne uten at den faller i en eneste klisjefelle. Greta Gerwig gjør en fremragende rolle som menneske og er fantastisk sjarmerende i samme slengen. Det er også filmens formspråk som man kan trekke linjer fra til øst og vest. Jeg håper regissør Noah Baumbach gjør dette til en serie filmer.

 12. The Notebook

Årets vinner ved Karlovy Vary er signert Janos Szazs med god drahjelp fra fotograf Christian Berger. En nådeløs skildring av et brødrepar i krig og deres transformasjon til voksne demoner, en coming of age med krig som forbilde med oppfinnsomhet og slagkraft.

Les omtalen min her

11. Man of Steel

Årets superheltfilm er signert effektpornografen Zack Snyder og det funker svært godt. Filmen er grandios og fullendt på en syltynn grense til være for mye, men den holder seg innenfor. Filmen vekket noe i meg jeg knapt har opplevd siden jeg så The Matrix på kino: guttebarnet. Den som sitter på kanten av setet og snur seg rundt i tid og utide for å få bekreftet at publikum nettopp fikk med seg det samme som meg. Henry Cavill er som støpt for rollen som stålmannen, det er også Michael Shannon, Kevin Costner og Russel Crowe for deres respektive roller. Det er deilig å se at Znyder kan trekke genren enda litt lenger, særlig den slåssespillaktige bensinstasjonscenen og bossfighten på slutten tok kaka.

10. Captain Phillips

Paul Greengrass gjør en Kathryn Bigelow og skaper her en svært intenst ladet basert-på-virkeligheten-film slik Bigelow gjorde med Zero Dark Thirty. Selv liker jeg denne best. Uhyre spennende stort sett gjennom hele filmen og Tom Hanks gjør som vanlig en solid oppgave i rollen som Phillips. Jeg tok meg selv i å bli virkelig glad for hvor fokusert filmen var. Den tar seg ikke bryet med å spe på med klisjeer for å understreke sin patos, ingen familie som holder hender mens de ber til gud om at pappa skal komme helskinnet hjem. Nei, filmen viser hendelsen verken mer eller mindre, den tar seg heller ikke særlig stort bry med å svartmale eller rette pekefingre i den ene eller andre retningen og kaprerne føles riktige og det gjør også filmen, åpenbar Oscarkandidat.

 9. Upstream Color

Shane Carruths andre spillefilm er et kompromissløst og mektig kunstverk. Det føles godt å se noe som skiller seg så til de grader ut av konvensjonell filmskapning som dette. Det er i utgangspunktet en film det er vanskelig å få oversikt over, litt som med jazz – jeg skjønner ikke helt hva som foregår, men jeg liker det og gripes med hele kroppen. Det hele føles som en krysning av Lynch, Tarkovsky og Malick og det oser av kunstnerisk intelligens som jeg gleder meg til å se mer av i årene fremover.

8. Leviathan

Lucien Castaing-Taylor og Verena Paravel har laget et filmeksperiment i Stan Brakhages ånd. Leviathan er et portrett av en fiskebåt: maskinen, livet og døden i og rundt den. Båten bryter seg frem i voldsom sjø som et sjøuhyre mens kameraet sømløst kastes fra mannskap til filmskaper, under havet, på dekk, i fiskegarnet.. Filmen er uten dialog bortsett fra mannskapets stemmer som overdøves av maskineri og havets brøl. Filmen er en del av et prosjekt om visuell etnografi et vanskelig område på grunn av filmmediets iboende subjektive natur. Den viser fiskene, maskinen, fuglene og menneskene som en like stor del av helheten. Filmen maktet for undertegnede å oppnå en helt spesiell sannhetsverdi, den viser fremfor å fortelle og dens lange og sublime tagninger gjør opplevelsen hypnotiserende og transgressiv.

7. Prisoners

Årets thriller er signert Denis Villeneuve, den er voldsomt spennende og nervepirrende briljant. Skuespillerne gjør jobbene sine med bravur og Roger Deakins foto gjør filmen til en skittengalant fryd for øyet.

For en mer utfyllende omtale trykk her.

 6. The Act of Killing

Joshua Oppenheimers mesterverk av en dokumentar figurerer velfortjent høyt på mange lister i år. Filmen avdekker ikke bare en skamplett i verdenshistorien, men gir oss et innblikk inn i psyken til menneskene bak brutale massemord på en måte jeg aldri har lignende til før. Dette innblikket klarer regissøren å fremme ved kunstneriske valg som føles både geniale og effektive, den er brutal, vakker og ubehagelig menneskelig. Ikke minst skal filmskaperen ha honnør for motet og pågangsviljen prosjektet må ha krevet.

5. Holy Motors

Årets liste er også preget av kreativitet og mot. Holy motors er en stilsikker allegori over filmens vesen, og en fest av absurditeter fragmentert i minneverdige scener og øyeblikk mesterlig presentert av regissør Léos Carax og den kroppslige hovedrolleinnehaveren Dennis Lavant. Mer av dette!

Skrev en liten omtale for Lillehammer Filmklubb tidligere i år, les den her.

4. Papusza

Årets topplasseringer er preget av et innholdsrikt år på festivaler for undertegnede, man kan spørre seg om hvorfor en film knapt en kjeft har hørt om kan havne så høyt på lista i år. Spørsmålet burde heller omformuleres til: hvorfor i alle dager har knapt en kjeft hørt om denne filmen? Svaret kan være så mangt, kanskje er ikke filmen et svært solid, malerisk fotografert, aktuelt, avslørende, poetisk og velspilt portrett av sigøynerdikteren Papusza med genuin respekt for karakterene og kulturen (ikke minst musikken!). Det nekter jeg å tro og hvis dette er tilfellet må jeg revurdere min egen psyke. Jeg heller mer mot uflaks. For filmen inneholder alle kvalitetene ovenfor og jeg håper virkelig ikke at den skal lide en stille død i periferien. Definitivt en av årets høydare.

Eivind har skrevet en utfyllende omtale her.

3. The Dance of Reality

Alejandro Jodorowskys The Dance of Reality vant årets sølvspeil ved film fra sør festivalen. Det var ikke ufortjent. Jodorowsky er kjent for sine overveldende, filosofiske, eksplisitte og til tider latterlig absurde filmer og ofte er disse vanskelig å få helt grepet på, El Topo: tja, The Holy Mountain, neppe. Det råder ingen tvil om at det kun er en mann som lager filmer som Jodorowsky. Auteurens nyeste film føles som en krysning mellom hans metafysiske drømmefilmer og hans fantastiske tolkning av sjangerfilm ala Santa Sangre. Jeg drister meg til å kalle The Dance of Reality mesterens magnum opus. Det er dermed passende at han her gir et sulteforet publikum en slags oppsummerende selvbiografi. Filmen er hans mest tilgjengelige til nå, men regissøren har fortsatt sin apetitt for drøy symbolikk og en ideerikdom uten like. Jodorowskys selvportrett føles så riktig i utformingen, en blanding av faktiske hendelser, hvordan han selv husker hendelsene 70 år senere, hendelser han forestiller seg og hendelser han har drømt alt presentert gjennom hans egen helt spesielle psyke og allegoriske linse. Filmen formidles med sitt eget språk, en dans som med de rette stegene gir oss en helt spesiell tolkning av virkeligheten. En fascinerende, hysterisk morsom, fargerik og givende filmopplevelse jeg skal se mange ganger.

(Les Eivinds omtale her)

2. Blå er den varmeste fargen

Årets gullpalmevinner er en fantastisk besnærende film og fortjener en høy plassering i årets liste og Adèle Exarchopoulos gjør en vanvittig god innsats.

Les omtalen jeg skrev her.

1. The Congress

Årets oddball på lista er Ari Folmans (Vals med Bashir) fantastiske The Congress. Filmen som ga meg den beste kinoopplevelsen i år og den mest umiddelbare beundringen. Folmans ambisiøse sci-fi om den aldrene stjernen Robin Wright er et smørbrødbord skamløst fylt til randen av ideer og kreativitet. Robin Wright spiller seg selv, hun sliter med en falmende karriere/alderdom i skyggen av sine storhetsdager i Forest Gump og som selve prinsessebruden i Prinsessebruden. Hun får tilbud om å selge sine rettigheter som skuespiller ved å bli skannet slik at studioet Mirramount kan bruke henne i hva de måtte ønske og dermed sørge for profitt og lovnader om en evig ungdom på skjermen. Robin vegrer seg for å selge sin integritet, men lar seg overtale til å signere en tyveårskontrakt som inneholder forbud mot hennes videre yrkesutøvelse – og en stor mengde penger. Filmens første del er såkalt live action. Filmen går over til animasjon i sin andre del: Tyve år er gått og hun er invitert til en revidering av sin kontrakt på en konferanse i Abrahama – Mirramounts animerte by. Mirramount har utviklet seg til å få monopol på mediet som har tatt over for filmen: en slags cinematisk drømmeverden ikke ulikt et matrix.

Herfra går filmen inn i en psykologisk og psykedelisk drømmevirkelighet med et voldsomt overskudd. Filmen er spekket med episke og følelsesladde scener gjennomtrukket av melodrama, på grensen til camp, mens animatørens pensel drypper av hyllester og referanser til popkulturens ulike æra. Folmans tegneserieverden er voldsomt kreativ utført og føles tiltalende som en krysning mellom øst og vest, Disney og Miyazaki. I denne verdenen forekommer det altså ikke bare en clash mellom ulike popkulturelle referanser, men mellom de ulike stilene Folman benytter seg av. Filmen blir en hyllest av det gamle og et illevarslende omen om det forestående. Til tider føles det som om regissøren har for liten plass i sin film til alle ideene han ønsker å formidle, men filmen er så hypnotiserende, fengslende, fengende og interessant at disse eventuelle problemene faller under radaren for undertegnede. Robin Wright gjør også en av årets beste rolletolkninger som seg selv og se opp for godbiter fra Harvey Keitel, Jon Hamm og Paul Giamatti.