Återträffen i drift mellom fiksjon og virkelighet

Kunstneren Anna Odell tar med seg sin performancekunst inn til kinolerretet og lager en film som prøver grensene mellom fiksjon og dokumentar. Hennes utforskninger av ubehagelige situasjoner og offerets konfrontasjoner gjør at hun stiller seg i rekken av unge, svenske filmskapere som ønsker å vise at film kan gjøres på nye og utfordrende måter, og hvor ubehagelige hverdagssituasjoner står i sentrum. Återträffen har først og fremst et interessant konsept, men problemet ligger nok i at den roter vekk selve ideens kjerne ved å ligge for nærme fiksjonsfilmen i estetikk og narrasjon.

Siden filmen ikke har hatt norsk kinodistribusjon enda, skal jeg ikke skrive for mye om selve ideen og filmens tvist, da det er en viktig del av hvordan filmen skal oppleves. Men kort fortalt og uten å spoile for mye, handler det om kvinnen Anna Odell (som spiller seg selv), som deltar på 20 års-jubileum for klassen som gikk sammen på barneskolen. Mens flere av klassens menn legger ut i joviale taler om hvor flott og uskyldig skoletiden var, reiser Anna seg opp for å fortelle om sin ganske annerledes opplevelse av tiden. Hun forteller en historie om mobbing, om utestengelse og om sin frykt for å fortelle noen om hvordan hun følte seg. Og slik fortsetter sammenkomsten. Umiddelbart får man assosiasjoner til Thomas Vinterbergs Festen (1998), noe som preger første halvdel av filmen. Likevel blir Odells prosjekt et helt annet i filmens andre halvdel, som drar filmen i en ny retning.

Regissøren er kanskje mest kjent som performance-kunstner, og er utdannet ved Kalmar Kunstmuseum. Eksamensprosjektet, kunstfilmen Okänd, kvinna 2009-34970, vakte mye oppmerksomhet, siden den brukte hennes egne psykiske problemer som grunnlag for å si noe om verdens maktstrukturer (kilde). Hennes medieoppmerksomhet blir også en viktig del av Återträffens som en bakgrunnsinformasjon for noen av hendelsene.

En gjenganger i arbeidet hennes er tabuer og ubehag, og i dette tilfellet tar hun opp offerets konfrontasjon: mobbeofferet får ta sitt oppgjør med mobberne fra barneskolen. Mobbingen er et tema som er diskutert i mange former og versjoner, i alt fra barnefilmer som Pitbullterje (2005) og voksnere kunstneriske prosjekter som meksikanske After Lucia (2012). Men slik mobbingen fremstilles i Återträffens første akt er noe av det mer skremmende jeg har sett. Vil det samme mobbeofferet bli mobbet 20 år senere av de samme menneskene? Eller har man vokst opp? Er den barnslige dumheten, ignoransen og naiviteten er forsvunnet?

Der filmen er svært vellykket i første halvdel, faller konseptet noe gjennom i del to. Ikke fordi ideen bak ødelegges av filmtekniske svakheter, men fordi filmen er og forblir en fiksjonsfilm. I sin konfrontasjon med tidligere klassekamerater virker både manus og skuespill for regissert til at vi faktisk tror på at det er virkelighet. Billedkomposisjonene er alltid rene og pene, bildet er godt lyssatt og personene har ingen reaksjon på at det er et kamera til stede. Dette gjør at Återträffen mister den slagkraften den kunne hatt. Hadde filmen vært mer i grenseland, ved å for eksempel ta i bruk dokumentariske konvensjoner og mer naturalistiske tablåer, (slik eksempelvis Ruben Östlund gjør i De Ufrivillige og Play), kunne usikkerheten på hva som er ekte og hva som er regissert vært nok til å sitte igjen med klump i magen. Hadde Odells konfrontasjon med en tidligere klassekamerat vært filmet med skjult kamera, litt dunkel lyssetting og spilt med naturrealistisk skuespill, hadde vi kanskje lettere trodd på prosjektet. For hele filmen står og faller på nettopp dette aspektet: tror vi på om det er ekte eller ikke? Og siden jeg ikke gjør det, fremstår filmen til slutt – dessverre – litt intetsigende for meg.

Interessant er det at skuespillerne i filmen spiller karakterer med sine egne navn. Dette kan være med på å styrke teorien om at det er snakk om visse virkelighetsnære grep i filmen, og at noe av det som skjer kan stemme med en faktisk hendelse. Likevel beviser det ikke at prosjektet ble gjennomført, da det vel så gjerne kan være et grep fra regissøren om å forvirre oss om denne illusjonen.

Filmen vant Guldbaggen i Sverige for beste film og beste manus, så den blir satt pris på av svenskene. Manusprisen er verdt å merke seg, da det virker som om filmen settes pris på som en ren fiksjonsfilm. For meg blir dette derimot litt merkelig, da Återträffen i så fall bare er en spillefilm om en performancekunstner som gjennomfører et slags sosialt eksperiment – i et filmunivers. Det sosiale eksperimentet er mer interessant enn det selve filmen er, og skal man se på filmen som film, fremstår det i det hele tatt litt tafatt.

Jeg tror likevel at Anna Odell kan vise seg å bli en svært interessant filmskaper etterhvert, og Återträffener langt i fra noen ufilm. Filmens første del er både godt regissert og spilt. Men særlig slagkraftig og tematisk utfordrende blir den dessverre ikke.