Forventninger til Jurassic World og The Force Awakens

Nå pleier vi ikke fokusere alt for mye på teasere og trailere her på Filmstedet (sist vi snakket om forventninger var til Lars von Triers Nymphomaniac), men denne uken har vi sannelig fått to svært etterlengtede filmteasere, en begivenhet som nesten ikke kan gå upåaktet hen. Og særlig ikke når det er snakk om en revitalisering av to av verdens største popkulturelle fenomener, nemlig Jurassic Park og Star Wars.

Parken er åpen

Litt tidligere denne uken slapp den første teaseren til Jurassic World, den fjerde filmen i vår alles kjære dinosaurfilmserie. Filmen regisseres av det noe ukjente bladet Colin Trevorrow, som kun har indie-flicken Safety Not Guaranteed på spillefilm-CV-en fra før. Han har fått en stor oppgave når han skal gjenoppstarte en høyt elsket filmserie, som strengt tatt har ligget litt død etter Jurassic Park III (2001). Men når Steven Spielberg, som her fungerer som utøvende produsent, har tiltro til ungfolen, så kan vel ikke vi heller gjøre annet enn å stole på ham.

Først av alt: det er gøy å være tilbake på Isla Nublar, og selve plotets idé om å få se hvordan parken faktisk kan være når den fungerer som den skal, er absolutt forlokkende. Noe av den deilige stemningen som Spielberg formidlet i Jurassic Park (1993) var nettopp den om sitrende forventninger og opplevelsen av en helt utrolig attraksjon. Det var følelsen av å bevege seg inn i en fornøyelsespark, noe ethvert barn (uansett alder), kunne kjenne seg igjen i, selv om det var Dyreparken i Kristiansand, Disneyland eller Jurassic Park. For kinopublikummet i 1993 fungerte det på to nivåer: de fikk både oppleve parken gjennom filmens rollegalleri, og samtidig være med å oppleve attraksjonen ved å se dinosaurer på en måte som aldri før hadde blitt vist på film. Å gå tilbake til denne grunnleggende ideen mange år etter John Hammonds håpløse forsøk, er nok noe som måtte til for å i det hele tatt kunne dra serien i gang igjen.

Men dessverre sitter jeg igjen med en bitter smak i munnen av denne teaseren. Mye av det skyldes nettopp hvordan parken fremstilles. Her er fargene så knallblå og knallgrønne at det nesten gjør vondt. Det gir inntrykk av et glatt, dataanimert uttrykk som virker å være noe helt annet enn den virkelige parken som vi fikk se i 1993. Her er alt hypermoderne og minner mer om enkelte science fiction-filmer enn slik en faktisk fornøyelsespark ville sett ut i 2014. Da dørene åpnet seg for Jurassic Park, merket man at dette var virkelig, med virkelige trær og vegetasjon, med ekte skyer på himmelen og selvsagt så godt som lys levende dinosaurer. På mange måter virker denne CGI-infiserte traileren mer urealistisk enn Spielbergs film gjorde for 21 år siden.

Så kan vi ta en liten kikk på handlingsforløpet. Chris Pratt ankommer øya og oppdager at forskerne (som strengt tatt nesten ser ut som klisjeen av hi-tech Hollywood-forskere), har ved hjelp av genmodifisering laget en ny type dinosaur. Dårlig idé, mener Pratt, og jeg er neimen ikke sikker på om jeg synes det er en veldig god idé jeg heller. Man må kanskje gjøre ett eller annet for å kunne skape skrekk hos publikum igjen, da både t-rex-en og velicoraptorene muligens begynner å bli litt oppbrukt, men jeg er litt skuffet over at det hele ser ut til å bare skulle lede opp mot et nytt monster som er enda større og sterkere enn tidligere.

Men forhåpentligvis kan det hende jeg tar feil. Teaseren gir også noen forhåpninger om en emosjonell kjærnehistorie, og den bevisste bruken av nostalgiske elementer, som gjenskapingen av flere kjente scener fra originalfilmen og John Williams kjente tema som klimpres over lydsporet, viser at det er snakk om filmskapere som har et bevisst forhold til sitt kjernemateriale. Så dette kan jo forhåpentligvis bli en bra actionfilm. Jeg håper bare at det også kan bli noe mer.

Kraften våkner

Så over til det som trolig er den mest etterlengtede teaseren på årevis. Etter at det for to år siden ble kjent at Disney kjøpte opp Lucasfilm og satte i gang produksjonen av den syvende Star Wars-filmen, har prosessen vært fulgt med argusøyne av presse og fans. Regissør J. J. Abrams kunne i vår presentere et svært spennende rollegalleri, bestående av både nye og kjente fjes, og i dag ble altså den føreste teaseren til Star Wars: The Force Awakens sluppet for verden.

There has been an awakening. Have you felt it?

I motsetning til den forrige omtalte teaseren, hvor mye av plotet er kjent, holdes handlingen her svært nært til brystet. Dette er en teaser i ordets rette forstand. Det er først og fremst stemningen og bevisstgjøringen på at Star Wars er tilbake, som her formidles. Vi får også se noen av de nye ansiktene. John Boyegas er det første som dukker opp, i den umiskjennelige stormtroper-drakten. I et ørkenlandskap, (som mest trolig er på Tatooine), dukker han opp, uten masken, tydelig redd for noe. Er han på flukt, har han hoppet av fra sine stortroper-plikter? Spørsmålene hoper seg opp, uten at svarene kommer. Videre blir vi introdusert for en rullende droid, som etter ryktene skal fungere som en slags sidekick til Daisy Ridleys karakter. Ridley ser vi litt senere, på et flyvende fartøy i det samme ørkenlandskapet. Uten at vi egentlig vet noe særlig som helst, er hun tilsynelatende en av filmens fremste hovedpersoner. Videre får vi også stifte bekjentskap med Oscar Isaac, som pilot i en X-wing fighter, før møter en sortkledd sith (altså en ond jedi), som vandrer gjennom en snødekt skog. Den ikoniske, røde lyssabelen tennes, men med en liten designmodifikasjon: ut fra sidene skytes to flammer. Det er nesten for mye av det gode, og i det flammene tennes kan jeg nesten ikke la være å komme med et lite knis. Hvem som befinner seg bak kappen vites enda ikke, men det har vært spekulert i at Adam Driver skal ha en antagonistrolle i filmen.

The dark side. And the light.

Og så stiger Millenium Falcon opp mot himmelen, i en dymanisk tagning som er en berg-og-dal-bane i seg selv, mens hovedtemaet dundrer over lydanlegget. Heltene er tilbake, og her er vi selvsagt i kjent territorium. Noe mer enn det får vi derimot ikke se, så hvordan den gamle rollebesetningen fungerer inn i denne filmen blir fremdeles spennende å se.

Etter å ha sett den relativt korte snutten noen ganger, ender jeg opp med å ha trua. Som ung på 00-tallet, var jeg av den siste generasjonen som fikk oppdage Star Wars, og jeg var selvsagt fan (selv i den noe forhatte prequel-serien). Og det er nok denne litt barnlige gleden som først og fremst har holdt meg interessert i seriens reboot. Men jeg har også forhåpninger om at det cinefile øyet skal kunne få litt å glede seg over i The Force Awakens. Først og fremst virker det som om vi får en historie fortalt fra et litt mer uvanlig perspektiv i Star Wars-sammenheng. Skal en av stormtroperne være frittenkende og gjøre opprør? Skal vi få høre historien til en av jagerpilotene? Og selv om sith lorden vi møter virker å være satan sjøl, så kan man øyne noen antydninger til at filmen kanskje ikke vil være like sort-hvitt med motsetningene mot det gode og det onde som det tidligere har vært. Det er i alle fall lov å håpe på mer komplekse intriger og historier. Star Wars tydelige good-bad-fordeling fortjener å bli litt utfordret.

Også viktig er det å se at det visuelle er på plass. Spekulasjonene har vært mange om hvordan J.J. Abrams ville overta etter George Lucas, og særlig hvilket estetisk uttrykk filmen vil ha. Abrams er, kanskje noe ufrivillig, nesten blitt synonymet på overdreven bruk av såkalt lens flare, og det er fint å se at det glimrer med sitt fravær i teaseren. Forutenom noe mer ristende kamera, som ser ut til å være av det mer elegante slaget, er det visuelle uttrykket ganske så likt slik vi kjenner det fra før. Altså litt modernisering og oppgradering, og mest kjent. Noen av bildene har også denne maleriske kvaliteten som har preget alle Star Wars-filmene, noe som virkelig lover godt.

Og ellers er det jo svært godt å høre at John Williams er på plass, og de vel så viktige lydeffektene som bare eksisterer i denne galaksen langt borte.

Det er lov å håpe at 2015 kan bli et bra år på blockbuster-fronten.