Guys and Dolls

Underholdende, fargesprakende, men noe i overkant lang og naiv musikal fra 1955.

Guys and Dolls er en musikal fra 1955, regissert av Joseph L. Mankiewicz. Filmen er basert på Broadwaymusikalen med samme navn, av Frank Loesser.

Marlon Brando, mest kjent for sitt udødelige portrett av Don Vito Corleone, spiller her den slue gambleren Sky Masterson, sammen med Frank Sinatra som en annen gambler, Nathan Detroit. De vedder om alt, og i et desperat forsøk på å vinne 1000 dollar, blir Sky utfordret til å forføre sersjant Sarah Brown (Jean Simmons) og ta henne med til Havana dagen etter. Dette kunne virke som en umulig oppgave da hun arbeider som moralens forkjemper for misjonssenteret i byen. I mellomtiden foregår det mye ulovlig gambling i byen, noe som både er fy og skam.

Noen deler av filmen er virkelig underholdende. Det er femtitallsmusikal, det er sang og dans i gatene, overdrevet sterke farger – det er som å se en fornøyelsespark på film. Det er vel, forhåpentligvis, ikke en film som reflekterer samfunnet helt slik det var på den tiden – selv om noen ting sannsynligvis var mer slik. Sett med dagens øyne virker filmen veldig naiv. Moralen er tydeligvis at alle skal slutte med slike usømmelige terningspill og erkjenne sine synder for herren, slik at man kan nå evig forsoning. Alle slemme gutter blir til slutt ærlige, redelige borgere. Et annet budskap er at man likevel skal kunne knappe opp litt innimellom og ta seg en milkshake blandet med Bacardi. Og så sist, men ikke minst; den store kjærligheten. En ekte mann tar motet til seg og ber sin utkårede med opp til alteret. Og uansett hvor idiotisk mannen er, skal kvinnen holde fast på ham.

Vi får her servert femtitallsidealene så overdrevet og tydelige at de nesten kunne virke som en parodi på tidsepoken. Hvorvidt det faktisk er ment som en kritikk av samfunnet på denne tiden eller ikke, er vanskelig å si, men slik filmen står i dag blir store deler av den veldig pjatt.

Men for all del. Det er en musikal. Det skal være musikk og dans og farger og humor og leven, samtidig holde en eleganse og stil. Vanligvis er det ikke plass til noen særlig dypere mening, det er ikke plass til en underliggende kritikk av samfunn og politikk. Men på 2 timer og 20 minutter hadde filmskaperne med fordel kunne tenkt seg litt om når det gjelder hva budskapet egentlig er.

Likevel er det en morsom og underholdende film som du i 2010 sikkert ikke tar skade av å se.