Double Indemnity

Den ultimate film noir!

Double Indemnity ble laget av Billy Wilder i 1944 og er gjerne regnet som en av de mest typiske film noirene fra denne perioden. Allerede fra den første åpningssekvensen kjenner man lukten av sigarretter, hører tonene fra saksofonen i bakgrunnen, ser de veldig uthevede skyggene og merker den mørke stemningen.

“Film noir er ikke en genre, men heller en filmstil, et filmspråk eller rett og slett en epoke eller periode innenfor hollywoodfilmen.”. Dette skriver Fredrik Færder i sin artikkel om film noir. Det er derfor vanskelig å beskrive en film noir film, selv om du med en gang vet hva det er når du ser det. Se klippet nedenfor, så ser du hva jeg mener.

Double Indemnity er altså en erketypisk film noir. Vi har antihelten som setter seg ned på kontoret for å fortelle sin historie. Det handler om en som virkelig har fått kjørt seg litt. Vi får se hele historien som et flashback. Walter Neff (Fred MacMurray) planlegger sammen med den forførende femme fatale Phyllis Dietrichson (Barbara Stanwyck) et mord og en forsikringsvindel. Sammen skal de ta livet av Phyllis ektemann og innkassere livsforsikringen på 50 000 dollar. Men det finnes en hake – double indemnity. Hvis ”ulykken” foregår på et tog (et sted som er meget usannsynlig en slik ulykke finner sted) blir prisen det dobbelte.

Det viser seg raskt for paret at gjennomføringen ikke er den verste delen. Det er det som kommer etterpå.

Filmen tar i bruk alle klisjeer du kan tenke deg fra denne filmstilen – på en annen side var det kanskje nettopp denne filmen som gjorde dem til klisjeer.

Personlig er jeg veldig fan av filmer som tar stilen helt ut. Denne filmen gjør virkelig det.

Det er en meget underholdende film som anbefales alle!

(Og så ødela jeg den fine dagen ved å se The Last Airbender like etterpå …)