Wall Street(s)

Mine tanker om Oliver Stones to skildringer av livet på Wall Street.

Da Wall Street: Money Never Sleeps først ble annonsert hadde jeg for å være ærlig ikke hørt noe om konseptet. Nå er jeg fan av filmene.

Dessverre endte det med at jeg så filmene i feil rekkefølge, noe som gjorde at jeg naturligvis visste hvordan det gikk i den første filmen. Uansett spilte det ikke så stor rolle, for filmen er såpass god at den er underholdende å se uansett.

Wall Street kom i 1987 og ble regissert av Oliver Stone. Med i filmen finner vi blant annet et lite utvalg sitcomseriekarakterer i 80-tallsvariant. Charlie Sheen (jo da, Charlie fra Two and a Half Men) leder filmen som good guy wall street megler, som ved litt skittent spill greier å få finansgiganten Gordon Gekkos (Micheal Douglas) oppmerksomhet. John C. McGinley (mest kjent som dr. Cox i Scrubs) og Daryl Hannah spiller også med ham.

Charlie Sheen og John C. McGinley som Bud og Marvin i Wall Street.

Mye av filmen er finans. Det er tall i hytt og pine og til tider noe tungt å følge med. Likevel føles det ikke så viktig. Det er ikke hvordan det går på børsen som er viktig for filmen. Gordon Gekko tar Bud Fox (Sheen) til seg og trener ham opp. Og det er ingen barmhjertig verden vi får vist. Det hele er et stort spill der du hele tiden må være først ute med noe nytt for å ha en sjanse. Brutaliteten er stor. Her nøles det ikke med å knuse et lite firma i fillebiter hvis det er det mest lønnsomme.

Bud oppdager til slutt hvor ille det er, og at penger faktisk ikke er alt her i livet. Skal alt kokes ned til alt er det jo dette filmen handler om. Likevel går ikke forbrytelser ustraffet fra seg, og vi ender til slutt opp med en litt bitter slutt. Rettferdigheten seirer. På denne måten har ikke filmen noen typisk ”happily ever after”-slutt, men har mye av den hollywoodske oppbygningen likevel. Vi får også en fin følelse av livet på Manhatten, med blant annet Frank Sinatras versjon av ”Fly me to the Moon” som bakgrunnsmusikk.

Den første Wall Street-filmen var nok en mye mer sjokkerende film enn oppfølgeren. De færreste visste om hvordan det brutale spillet på børsen faktisk fungerer, og kanskje prøvde Oliver Stone, med Gekkos ”Greed is good”, å komme med en advarsel. En liten ytring om at noe kanskje må endres før det er for sent?

Michael Douglas er Gordon Gekko.

Men neida …

Som vi alle vet raste økonomien vilt for bare noen få år siden. Finanskrisen fikk store konsekvenser for verden, og Oliver Stone mente vel det var på tide å si til verden: ”hva var det jeg sa?”.

Forrige uke hadde altså Wall Street: Money Never Sleeps premiere. Her møter vi Shia LaBeouf (Transformers) som Jake Moore, en litt smågod Wall Street-guy, men med hjartet på rette staden. Politisk korrekt nok er det alternativ energi som er hans satsning. Etter at hans mentor tar selvmord på grunn av firmaets undergang; en start på finanskrisen, bestemmer han seg for å prøve å ta hevn på mannen som stod bak. For å gjøre dette trenger han hjelp av den beste på ulovlig innsidehandel og finansiell grådighet; Gordon Gekko (igjen strålende spilt av Douglas). Gekko er også tilfeldigvis Jakes kommende svigerfar, og siden han har et noe anstrengt forhold til datteren Winnie (Carey Mulligan), må de arbeide skjult for henne. Dette fører naturligvis til en del konflikter og en opplagt far-datter-gjennforening.

Wall Street: Money Never Sleeps er en mye mer avansert film enn 80-tallsversjonen. Det snakkes mye økonomi i begge filmene, men det er enda vanskeligere for en som stort sett er mer interessert i film enn i økonomi å følge med på oppsvingene og nedsvingene ettersom finanskrisen utvikler seg. Likevel er det veldig elegant gjennomført rent visuelt sett. New York Skyline blir grafer, og vi flakser mellom skyskraperne som bare Spider-Man kunne gjort bedre.

Siden dette er en helt ny film, som flere kanskje ikke har sett enda, skal jeg la være å avsløre slutten. Det er likevel en slutt som mange kanskje vil stille spørsmål til om den er god eller dårlig. Uansett er denne oppfølgeren en god og aktuell film.

Michael Douglas og Shia LeBeouf som Gekko og Jake Moore i Wall Street: Money Never Sleeps.

Personlig synes jeg den første filmen (som vanlig) var den beste. Det har noe med at den var lettere å følge med på, samt at karakterene føles litt mer troverdige. Shia LaBeouf er ikke den beste skuespilleren. Han gjør en grei jobb, men han er en noe anonym karakter. Og når vi setter ham opp mot Michael Douglas, som for øvrig kongen av begge filmene, mister han enda mer av piffen. Charlie Sheen i den første filmen er en mer interessant karakter, og vi får stort sett mer medfølelse for ham.

Som nevnt er Douglas den store kongen her. Han topper seg selv i oppfølgeren og greier å vise en ny side ved Gekko. Noen vil kanskje si at sentimentaliteten som kommer over ham er noe forutsigbar og billig, men det viser også at den største gameren av alle også er et menneske.

Konklusjonen er at begge filmene er absolutt å anbefale. Ikke la deg skremme av økonomisnakket, for det er et brutalt spill og en nerve som ligger i filmen, vel så mye som en annen actionfilm.