Black Swan

OSCAR 2011

Filmen er nominert til 5 oscar:

• Beste film
• Beste regi
• Beste kvinnelige hovedrolle
• Beste klipp
• Beste cinematografi

Regissør Darren Aronofsky er kjent fra filmer som Requiem for a Dream, The Fountain og The Wrestler, filmer jeg nå gleder meg stort til å få sett. For hvis de leverer like godt som denne filmen må det være virkelig bra.

Black Swan er en mørk, psykologisk thriller som foregår i ballettmiljøet i New York. Den illustrer presset det er for de unge håpefulle som vil stå på scenen og utstråle perfeksjonismen. Det er den russiske balletten Svanesjøen som skal settes opp og brukes som metafor i filmen.

I Svanesjøen blir en prinsesse forvandlet til en hvit svane av en ond trollmann. Kun gjennom å finne den ekte kjærligheten blir forbannelsen opphevet. Men det misslykkes, og hun blir omgjort til en svart svane og finner kun frelsen i sin død.

Men handling lagt til side: det er først og fremst karakterene og de fantastiske skuespillerprestasjonene som bærer filmen. Natalie Portman gjør nok sin sterkeste rolle noensinne som den vakre og skjøre Nina, en ballettdanser som perfeksjonerer hver minste detalj. Rollen får hun helt sikkert en Oscar for, og vel fortjent er det. En ting er at hun skal gjøre en enorm karakterutvikling i løpet av filmen, men også overbevise oss om at hun er en ballerina på profesjonelt nivå. Og jeg, som ikke akkurat kan sies å ha den største interesse for ballett, blir absolutt overbevist.

I historien rundt oppsetningen av dette legendariske stykket er det Nina som er den sarte og skjøre, hvite svanen, godt beskyttet av sin mor (Barbara Hershey). Regissøren Thomas Leroy (Vincent Cassel) vet at den hvite svanen ikke er noe problem for Nina, men for å få frem den sorte svanen må noe mørkere vekkes inne i henne.

En katalysator for Nina blir en ny danser, Lily, spilt av Mila Kunis, mest kjent som Jackie fra That ’70s Show. Hun er Ninas rake motsetning; røyker, kommer for sent til øvingene og fester om kveldene. Gradvis begynner noe å skje med Nina, og spørsmålet blir om hun greier rive seg løs fra den overbeskyttende moren, men ikke minst med seg selv.

Filmen er veldig godt castet. Portman er et selvfølge i rollen som Nina. Vi har sett henne i mange lignende roller tidligere, men aldri helt med den styrken vi ser mot slutten av Black Swan. Kunis gjør også rollen som Jackie på nytt, i en litt mer sympatisk versjon, vel og merke. Cassel fungerer utmerket som en fransk, lidenskapelig regissør med ambisjoner om å uttrykke det som kommer innenfra.

Filmatisk er det hele også veldig flott. Det er mye bruk av håndholdt kamera, og vi ligger hele tiden veldig tett på Nina. Det gir en intens og klaustrofobisk stemning som passer filmen godt. Aranofski prøver ikke å skildre det vakre og elegante med balletten, men det frigjorte og vonde. Det lykkes han med og det er umulig å ikke la seg fengsle av denne filmen. Det er til tider stygt og vakkert på samme tid. Og når Tsjajkovskijs musikk (i Clint Mansels versjon) buldrer i bakgrunnen og Nina endelig flakser ut som den sorte svanen er det en kinoopplevelse av de sjeldne.

Man kan gjerne si at filmen er en ny versjon av Michael Powell og Emeric Pressburgers ballettklassiker The Red Shoes, fra 1948. Der er det et stykke av H. C. Andersen som blir grunnlaget for historien.

Se også: A Matter of Life and Death

Men Black Swan er på ingen måte en kopi. Jeg vil si at det er ganske så originalt å legge en thriller til balletten. Og det fungerer, som jeg har nevnt mange ganger her, veldig godt. Jeg kunne gjerne ha skrevet mye mer om filmen, men for å unngå å avsløre for mye stopper jeg med dette.

Filmen er kanskje ikke helt feilfri. Noen ganger føles karakterenes egenart litt for overdrevet. Eksempelvis blir Nina litt for overbeskyttet og for skjør til at man helt tror at hun kunne greie å komme seg til toppen av ballettkarrieren. Lily får også den samme effekten. Jeg tviler sterkt på at noen kunne fungere så bra som danser etter en ganske så vill natt på byen, for å ta et eksempel. Likevel er det kanskje nødvendig å gjøre disse karaktertrekkene såpass synlig for å få oss til å tro på fiksjonen. Det er likevel ikke nok til å trekke filmen ned fra toppkarakteren.

Black Swan er en intens opplevelse, som først og fremst hører hjemme i en kinosal. Se den der! Du vil ikke angre.

En annen kinoopplevelse, Enter the Void.

Helt til slutt: hvis du trodde Natalie Portman kun har vært sart og skjør tidligere kan du alltids sjekke ut denne videoen her.