På filmfestival i Amsterdam

Det ble nok ikke så mange dokumentarfilmer sett som planlagt, men turen ble likevel både spennende og lærerik.

International Documentary Film Festival Amsterdam regnes som en av de viktigste filmfestivalene for dokumentarfilm i Europa, og det var tydelig at dette var en stor begivenhet. Filmprogrammet er milevis og veldig mange av filmene hadde sin verdenspremiere her.

Selve festivallivet var kanskje noe mindre enn håpet, men en filmfestival om dokumentarfilm har kanskje litt problemer med å skape like mye liv over hele Amsterdam. Men rundt festivalområdet var det mye liv og røre rundt festivalen, og det var jo der det var morsomt å oppholde seg.

På forhånd hadde jeg planer om å få sett mange dokumentarfilmer. Her må jeg da krype til korset og innrømme at det nok ikke ble så mange som håpet, grunnet at sosiale aktiviteter med gode venner overskygget det egentlige målet med turen. Men noen ble det i alle fall.

Siden denne siden omhandler film, holder vi oss derfor til det som har med film å gjøre her.

Freakonomics
Den første filmen jeg så, var Freakonomics, en film av Heidi Ewing, Alex Gibney, Seth Gordon, Rachel Grady, Eugene Jarecki og Morgan Spurlock. Denne filmen tar for seg litt merkelige og obskure fakta og presenterer dem på en kreativ og underholdende måte. Filmen er delt opp i mindre kortfilmer, kronologisk satt sammen som et slags livsforløp. Eksempelvis tar filmen for seg spørsmålet om hvorvidt navnet ditt påvirker hvordan du blir som person, eller hvordan man kan bestikke skoleelever til å bedre karakterene sine.

Filmen har sine svakere deler også. En mindre interessant kortfilm om juksing i sumobryting, fremstilles på en ganske kjedelig og uengasjerende måte. Selv om kortfilmene er laget av forskjellige personer, og man kanskje burde sett dem som enkeltfilmer, ødelegger denne sekvensen en del for helhetsinntrykket av filmen.

Holy Wars
Den definitivt beste filmen jeg så på IDFA, var Holy Wars, av Stephen Marshall. Denne filmen hadde verdenspremiere da jeg så den, og det var blant annet en introduksjon og spørsmålsrunde med regissøren selv, henholdsvis før og etter filmen.

Filmen handler om to meget religiøse mennesker; en fundamentalistisk kristen, fra det kristneste USA, og en radikal muslim fra Dublin. I første halvdel av filmen følger vi dem begge i deres hverdager der de arbeider med å misjonere for sin religion. Første halvdel kan kanskje virke litt treg, men det store vendepunktet skjer når de to personene møtes for å diskutere religion. Kristne Aaron D. Taylor blir totalt overkjørt av muslimske Khalid Kelly i møtet. Men når vi ser hvordan dette møtet fikk påvirkning på dem begge (men størst for Aaron), kommer filmens budskap meget tydelig frem. Aaron gikk fra å være en meget konservativ kristen, med et ganske så trangsynt perspektiv på verden. Etter møtet begynte han å se ting i et nytt lys, og innså hvor viktig dialog er mellom to forskjellige kulturer. Som han sier i filmen (løst etter hukommelsen): ”hvis vi ser verden som vi og dem, vil vi alltid være de gode, mens de vil alltid være de onde”. Dette sier noe om hva Marshall prøver å få frem gjennom filmen.

Khalid hadde en mindre synlig påvirkning av møtet, og i den grad det var noen i det hele tatt, var det nok til det verre. Likevel var det interessant å se hvordan en som arbeider så mye for å hylle sharia-loven og kritisere den vestlige tankegangen, nettopp benytter denne vestlige måten å tenke på for å fremme sin sak. Mot slutten av filmen reiser han til Pakistan for å arbeide for sin sak der, men blir nesten arrestert for å være for frittalende.

Noen vil kanskje si at filmen fremstår som politisk ukorrekt, da den kristne mannen blir fremstilt som helten i historien, mens muslimen blir fienden. Dette vil likevel være en lite nyansert vurdering av filmen, da det er nettopp antihelten her som gjør at helten kan bli helten. Og hvem kan vel egentlig definere hva som er rett og galt i en sånn sak?

Man kan reflektere i det uendelige rundt dette temaet uten å bli noe særlig klokere. Dette er i alle fall en meget god film, som jeg virkelig anbefaler deg å se hvis du får muligheten til det.

How TV Messes with Your Head
Den svakeste filmen jeg så på IDFA, var nok Jean Robert Viallets How TV Messes with Your Head. Denne filmen tar for seg hvordan TV-innholdet har utviklet seg gjennom de siste 30 årene, fra å være ganske så uskyldige til å gå til det helt forkastelige og smakløse. Dette er i alle fall konklusjonen til filmen. Og det er ingenting nytt. Filmen tar for seg en synsvinkel som er lite kontroversiell, og forteller oss ting vi egentlig har hørt mange ganger før. At TV-programmer som Fear Factor, Big Brother og The Weakest Link har endret TV-hverdagen betraktelig de siste årene. Kanskje er dette et større problem i Frankrike (der filmen er laget) enn det er her, men personlig kjente jeg meg ikke helt igjen i denne fremstillingen, annet enn at dette er advarsler vi hører rundt oss hele tiden. Dessuten forteller filmen egentlig ikke noe om det tittelen forteller. Den gir oss ikke noe innblikk i hvordan vi som mennesker blir påvirket av denne utviklingen, ei heller hvorfor utviklingen har blitt som den har blitt. Det er stort sett kun en historisk fremstilling av fransk TV, presentert på en ganske kjedelig måte.

Jeg så noen flere filmer også, men dette var de som var mest interessant å kommentere.

Skulle det være noen spørsmål, er det bare å fyre løs …

Se også hjemmesiden til IDFA.