Rødhette og Varulven

Jeg skal prøve og ikke bare slakte Rødhette og Varulven, men det skal godt gjøres å skryte noe særlig av den.

Rødhette og Varulven, eller Red Riding Hood som den heter på engelsk, utgir seg for å være en mørkere versjon av det klassiske eventyret, men gjør det hele nærmest parodisk. Regissøren Catherine Hardwicke er mest kjent for å ha regissert Twilight (2008), og selv om jeg ikke har sett den filmen enda, så kreves det ikke mye fantasi for å se klare likhetstrekk: ei vakker, ung jente forføres av minst to unge menn (med masse hårgele) og en av dem er kanskje – kanskje ikke en varulv. De seksuelle spenningene er til å ta og føle på. Du kan se flere sammenligninger mellom disse to filmene her.

Filmen åpner med helikopterbilder som flyr over et stort landskap. Man kan høre antydningen av prog-rock-musikken som preger lydbildet store deler av tiden (som faktisk er noe av det mer interessante med filmen). Et sted ser man ei mølle. Den ser veldig digital ut. Det samme gjør landsbyen vi så blir fraktet til.

Men greit, la oss si at vi fremdeles henger med. Vi blir introdusert for unge Valerie og unge Peter. Allerede her introduseres den gjennomgående seksuelle spenningen i filmen, (fortellerstemmen til Valerie sier blant annet «I tried to be a good girl»). Og så dreper de en kanin.

Så er det «nåtid» og Valerie (nå spilt av Amanda Seyfried) er fortsatt fortapende forelsket i Peter (Shiloh Fernandez, som tydeligvis har fått akkurat den samme sminken som ble brukt i Twilight). Dessverre har foreldrene hennes lovet henne bort til Henry (Max Irons). Dette skaper naturligvis en del konflikter, men de blir overskygget da det viser seg at den store, stygge ulven har drept søsteren hennes.

For å redde byen dukker også den mystiske fader Solomon opp, spilt av Gary Oldman. Til og med ikke han greier å redde filme- eh… byen. Så er det mye frem og tilbake, og merkelige slektskap, antydninger til incest, hekseforfølging (Valerie går med en rød kappe – da må hun jo tjene Satan), venner som ikke er venner, men som plutselig er venner likevel, en skummel bestemor («så store tenner du har, bestemor») og til slutt ren kannibalisme før varulven avsløres, (men vi har jo visst hvem det var lenge). Ja, og så er det en og annen logisk brist, her og der, men de får du finne selv.

Ok, nok kjedelig handlingsplot. Dette er ikke en særlig dyp film, og hele poenget med den er at Hardwicke kan fortsette med Twilight-franchisen, bare med et nytt eventyr.

Men som sagt, jeg skal ikke bare slakte filmen. Selv om spesialeffektene ser litt for digitale ut (ulven virker ikke direkte realistisk), og byen ser litt for filmet inne i et studio ut, så overbeviser de meg likevel om at vi er inne i et Brødrene Grim-landskap. Det ligner på illustrasjoner som er gjort for barnebøker, og man assosierer derfor med de nostalgiske eventyrene vi kjenner. Her kan man fint se bruken av ekspresjonisme, og bevisstheten rundt gjør at filmen får et lite poeng av meg. I begynnelsen av filmen virket det også som om man prøvde å skape en litt James Cameron-storhet, med en kjærlighetshistorie i midten (ala Titanic og Avatar), men dette er noe som forsvinner like fort som antydningene dukket opp.

Om ikke annet så greier i alle fall musikken å understreke stemningen de prøver å oppnå. Blandingen mellom den klassiske, ekspresjonistiske stilen, med mørk hard-rock, er ikke akkurat ny, men fungerer. Men når vi er inne på miksen mellom nytt og gammelt, så kan det sies at filmen ikke akkurat overbeviser når det gjelder samtidens kulturelle normer. Valerie må giftes bort til den velstående nabogutten, og så ofres til ulven fordi hun er heks, men stort sett alt annet minner veldig om dagens kultur.

Skuespillet er stort sett meget platt. Amanda Seyfried virker omtrent like naiv som hun gjorde i Mamma Mia, men gjennomfører det stort sett greit. De andre karakterene er stort sett flate og kjedelige, med unntak av Max Irons, som Henry, som tidvis greier å overbevise om at han vil det beste for sin forlovede. Alle skuespillerne er oppshinet og foreldrene til Valerie ser like unge ut som henne selv. Den største skuffelsen var kanskje Gary Oldman – da forventningene var høyere. Kanskje kan man skylde på manuset eller regien, men en såpass stor skuespiller burde faktisk greie å heve filmen et nivå eller to. Det gjør han ikke.

Som du sikkert har skjønt, er jeg ikke akkurat særlig begeistret. Likevel var det en underholdende kinoopplevelse – ja, hvis man liker å le av dårlige filmer, da. Hvis du vil se en film om Rødhette, anbefaler jeg heller Sannheten om Rødhette (2005).

Andre filmer å le av? Se The Last Airbender, og Stians omtale av Pax og I Am Number Four her.