Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides

Piratene fra Karibien funker fremdeles, selv om filmen kanskje ikke oppnår alle forventningene.

Joda, kaptein Jack Sparrow er tilbake – og selv om han knapt fungerer som kaptein i filmen, har han nå tatt over rollen fullt og helt som styrmann i casten. Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides er Johnny Depps og Sparrows film, både på godt og ondt.

Vi har nå forlatt historien om William Turner, Elizabeth Swann, Davy Jones og den gjengen. Vi er på et nytt spor med en ny historie, og det funker tidvis ganske bra. Jack Sparrow er i London for å samle mannskap til en ny ekspedisjon … eller så sier ryktene i alle fall. Destinasjonen er the fountain of youth – ungdomskilden. Jack reiser til slutt sammen med den beryktede piraten Svartskjegg (Ian McShane) og hans tilsynelatende datter Angelica (Penélope Cruz). Men flere er også ute etter kilden til evig liv. Kongen av Storbritannia får med seg nok en gammel kjenning på laget: Barbossa (Geoffrey Rush), og det hele blir etter hvert en katt og mus jakt om hverandre. I tillegg vil en gjeng spanjoler komme frem til kilden.

Penélope Cruz som Angelica

Historien er betraktelig enklere enn den forrige filmen, At Worlds End. Det passer fint, fordi den trengtes å jekkes ned noen hakk. Likevel skal det sies at også denne filmen også er preget av litt rot i historien. Det blir en del frem og tilbake, men det går greit nok til at man henger med i svingene. Det er likevel litt oppdelt hvor fortellingen fortelles best. Den første delen av filmen, der alt foregår i London, er den beste delen. Her får vi ekte Jack Sparrow-stemning fra begynnelsen av, og det blir nesten litt nostalgi i scenen hvor han bryter seg ut av Kong Georges residens, med Hans Zimmers velkjente pirattema i bakgrunnen.

Når selve hovedplottet begynner roes det hele ned, og derfra og ut blir det dessverre ikke fullt så underholdende som man skulle håpe på. Det er ikke kjedelig, men jeg hadde da kanskje litt høyere forventninger. Det er tross alt Pirates of the Caribbean vi snakker om.

Dette er, som nevnt, en film om Jack Sparrow. I motsetning til de tre første filmene er det denne gangen han som er vår hovedprotagonist. Johnny Depp gjør karakteren så bra som vi håper, så det er ikke noe å si på skuespillet. Men det at Sparrow må bære filmen denne gangen har også sine problematiske sider. I de tre første filmene er historien først og fremst om karakterene til Will og Elizabeth, mens Jack Sparrow blir en viktig birolle. Vi får entre sjørøververdenen gjennom øynene til de såkalte «normale». Vi har karakterer vi kan identifisere oss med. On Stranger Tides mangler dette nivået, da Depp får fylle lerretet hele veien. Narren får nå være konge, og det er dessverre en oppskrift som ikke alltid funker så bra. Med seg har han også en gjeng med karikaturer, og det nærmeste vi kommer en «normal» person er en prest (Sam Claflin) som forelsker seg i en havfrue (Astrid Berges-Frisbey).

Annet skuespill funker helt greit. Geoffrey Rush er alltid en fornøyelse å se, og opptrer nok en gang som en «venn» av den britiske kongen. Penélope Cruz skal fylle den feminine delen, og gjør en god jobb som en kvinnelig heltinne. Det skal nok likevel sies at hun sannsynligvis er hentet inn mer på grunn av sitt utseende enn sine skuespillerprestasjoner. Ian McShane skuffer meg dessverre litt som Blackbeard/Svartskjegg. Han blir ikke mørk nok og har for lite personlighet til å fylle antagonistrollen i en sånn film. Han er langt i fra Barbossa i The Curse of the Black Pearl, for eksempel.

Ian McShane som Blackbeard

En annen ting som skuffet meg litt (men var forventet) var at filmen ikke greide å være mørk nok. Som nevnt var ikke antagonisten vår så skummel som han burde vært, og piratene ble fremstilt mye snillere enn vanlig. Sammenlign med for eksempel anslaget i At Worlds End, som er en av de beste scenene i hele serien, er dette bare barnematen i forhold. Filmen blir heller ikke så stor som den burde vært. Det er for eksempel ikke et eneste sjøslag i hele filmen, og vi får aldri de helt store og spektakulære bildene. Kanskje er det gjort bevisst for å roe ned serien litt, men den kunne med fordel ha blitt litt større. Da klimakset kommer er det nesten litt skuffende å se hvor lite det er.

Men det er da underholdene! Mange morsomme og spennende sekvenser gjør dette til en fornøyelig kinoopplevelse, som man fint kan sette av et par timer til. Industrial Light and Magic (ILM) gjør piratverdenen levende på det visuelle planet, og Hans Zimmers buldrende og skummelt fengende temaer fanger deg tvert på det musikalske. Det skal sies at det er lite nytt på musikkfronten her – stort sett er det kun gjentakelse av musikken fra de øvrige filmene, men det funker da.

Det legges også tydelig opp til flere oppfølgere, og det blir spennende og se hvor de bærer historien videre. Men først får du kose deg med On Stranger Tides, for det er en film som anbefales å se, selv om den dessverre kommer til å bli glemt litt raskere enn håpet.

 

Se Three Monkeys videoanmeldelse her, og lik oss gjerne på Facebook.