Melancholia
Lars von Triers dommedagsfilm er den vakreste dommedagen jeg har sett.
Etter at jeg egentlig ganske nylig begynte å sette meg ned og oppdage «verdens beste regissør», Lars von Trier, gledet jeg meg mer og mer til Melancholia. En dommedagsfilm fra Skandinavias definitivt mest kjente nålevende regissør måtte jo bare bli bra. Og det melankolske verket innfrir absolutt.
Mange tenker dogme når de hører Lars von Trier, og er derfor litt skeptiske til å se filmene hans. Andre har kanskje hørt om hans siste prosjekt, den sjokkerende og kontroversielle Antichrist (2009) og vil rygge banen for det. Befinner du deg i noen av disse kategoriene vil jeg bare si at det er ingen grunn til bekymring. For det første er alle av Triers filmer jeg har sett så langt helt fantastiske filmer. Det er sjelden en regissør klarer å levere så fordømt gode filmer så jevnt, og Melancholia plasserer seg fint i den rekken. For det andre er dette en film som er mer mainstream enn hans tidligere verker. Det er mindre eksperimentering med filmens form og mer fokus på karakterenes tilstedeværelse og det stilistisk vakre.
Historien er egentlig ikke så viktig. Du vet jo slutten: verden går under. Men det ser vi allerede i prologen, så det er ikke så farlig. Det som gjør filmen så flott er hvordan vi får karakterene som lever under disse omstendighetene. Kirsten Dunst gjør sin beste rolleprestasjon noen sinne (Trier har denne merkelige evnen til å få det aller beste ut av sine kvinnelige hovedrolleinnehavere, som Emily Watson i Breaking the Waves, Nicole Kidman i Dogville og Björk i Dancer in the Dark). Charlotte Gainsbourg gjør seg selv totalt annerledes fra Antichrist. De spiller søstrene Justine og Claire. Justine har akkurat giftet seg, og i første del av filmen følger vi henne gjennom festen på kvelden. Her møter vi et stort persongalleri, med blant annet Alexander Skarsgård, sammen med pappa Stellan, Kiefer Sutherland, John Hurt og Charlotte Rampling. Hele energien i dette første kapittelet av filmen ligger i de mange rolletolkningene. Det er underholdende og rett som det er ganske morsomt, (Lars von Trier uttalte blant annet litt spøkefullt at dette var hans forsøk på en komedie). Likevel merker vi den melankolske stemningen som ligger over det hele.
Filmen er delt inn i to kapitler, samt prologen i begynnelsen. Prologen er for øvrig en utrolig audiovisuell opplevelse og verdt kinobilletten alene. Jeg har hørt anmeldere som har kritisert filmen for å skifte for mye retning midtveis. Personlig synes jeg nesten andre del var vel så god som den første. Her går Trier totalt vekk fra historien som introduseres i begynnelsen og fokuserer de fire mest sentrale karakterene og deres venting på dommedagen. Jeg ser ikke for meg hvordan det kunne vært løst på noen annen måte. Første del tar for seg festen – en sekvens der mange trekker paralleller til Thomas Vinterbergs Festen (1998) – mens andre del viser hvor trivielt og ubetydelig disse ritualene og klisjeene egentlig er. I andre kapittel får vi stifte bekjentskap med planeten Melancholia; en planet som har sneket seg inn i vårt solsystem og skal i utgangspunktet snitre rett forbi oss. Plutselig betyr ikke bryllup, arbeid, golf og menneskeskapte ritualer noe som helst lengre. Ingenting betyr noe når vi står foran den siste timen. Og det er virkelig godt skildret gjennom forskjellen på Justine og Claire.
Alexander Skarsgård, Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg
Det spennende med Lars von Trier er at når han bestemmer seg for å gjøre en bestemt type film, så gjør han det på en så totalt annerledes måte enn andre har gjort det før. Det viste seg for eksempel med Dancer in the Dark, en musikal som visuelt sett er ganske stygg (men ikke på en negativ måte), mens her presenteres dommedagen på en vakker måte. Det er en vesensforskjell på 2012 (Roland Emmerich, 2009) og Melancholia.
Visuelt sett bygger filmen videre på det Antichrist begynte med, og vi kan her se konturene av en ny stilistisk/tematisk trilogi fra Trier (fra før har han Europa-trilogien og gullhjerte-trilogien). Håndholdt kamera med en litt tilsynelatende tilfeldig klipping skaper en autentisk og realistisk følelse. I kontrast til dette får vi noen veldig flotte stilistiske og glidende bilder, som nærmest virker mer som et maleri enn film.
Det er kun ett ikke-diegetisk musikkspor (musikk som ikke finnes i filmens virkelighet), som brukes gjentatte ganger. Richard Wagners Prelude to Tristan and Isolde blir gjennomgangstemaet, og understreker også stemningen som filmen får frem. Og bruken av musikken i det avsluttende klimakset er kanskje noe av det flotteste jeg har sett på kino siden Black Swan, og det er nok et argument for å se filmen der den hører hjemme: i en mørk sal med et supert lydanlegg.
Lars von Trier fikk ikke gullpalmen i Cannes for filmen, (Dunst fikk vel og merke for kvinnelige hovedrolle), noe som kan ha noe med den festivalens store skandale. Og med skandale mener jeg ikke pressekonferansen Trier litt klønete og uheldig spøkte seg gjennom, men avgjørelsen festivalstyret tok ved å forvise ham fra festivalen. Og den store taperen på dette er Cannes. Trier fikk den oppmerksomheten en eksentrisk og arrogant filmskaper som ham bare kunne drømme om, mens festivalen mistet en av sine mest trofaste og populære deltakere. Hvorvidt filmen hadde fått hovedprisen om det ikke var for dette er usikkert, og gleder meg derfor stort til Terrence Malicks The Tree of Life, (altså vinneren).
Jeg vil til slutt påpeke at dette ikke er den beste Lars von Trier-filmen jeg har sett, men likevel en så til de grader fantastisk vakker dommedagsfilm at det ikke ble noen vei utenom: Melancholia går til topps på karakterskalaen, og er en film jeg gleder meg til å få sett flere ganger.
Three Monkeys har anmeldt filmen: