Hodejegerne

Så var den første Jo Nesbø-filmatiseringen her, og den lykkes jo meget godt. Nesten så godt at det blir litt kjedelig.

Jeg har tidligere sett og skrevet om Hodejegerne, da vel og merke som en testvisning mens filmen fremdeles var i klippeprosessen. Mine umiddelbare tanker kan du lese her. Men nå er det altså den ferdige versjonen som gjelder. Forrige gang vurderte jeg den mest som en adaptasjon, denne gangen skal jeg vurdere den mer som en enkeltstående film.

Det har ligget masse forventninger til filmatiseringen av Jo Nesbøs roman med samme navn. Filmen har blitt hypet opp i det uendelige; det har virkelig blitt satset. Både i Norge og internasjonalt har det vært masse skriverier, og det at Jo Nesbø gjør et fantastisk boksalg både i Storbritannia og USA og verden forøvrig hjelper også på publisiteten. Sammenligningen med Stig Larson og Millenium-trilogien er også et viktig trekkplaster, (ikke at det er noen særlige likheter egentlig, men stempelet som skandinavisk krimforfatter er nok). Filmen ble vist under festivalen i Cannes, og vises også i Toronto. Dette er med andre ord en film som bare måtte lykkes, og i denne anmeldelsen skal jeg beskrive hvordan den gjør nettopp det.

Som en kontrast kan du lese om den mye mindre prestisjefylte, men kanskje like så suksessfulle filmen Få meg på, for faen.

Roger Brown (Aksel Hennie) er hodejeger for et rekrutteringsbyrå. Han har den perfekte kona (Synnøve Macody Lund) som han må kjempe for å beholde. Det gjør han ved å stjele kunstverk for å få råd til stort hus, dyre smykker og så videre. En dag dukker dansken Clas Greve (Nikolaj Coster-Waldau) opp; en mann som er perfekt for den stillingen Roger arbeider med akkurat nå. Og i tillegg har han et maleri hengende på veggen med en prislapp som vil gjøre slutt på alle Rogers økonomiske problemer. Og derfra får du finne ut av historien selv.

Synnøve Macody Lund som Diana og Aksel Hennie som Roger Brown i HODEJEGERNE. Foto: Friland AS / Erik Aavatsmark

Dette er den fjerde spillefilmen regissør Morten Tyldum lager på ti år. I norsk sammenheng kan det nesten klassifiseres som fast arbeid. Han har tidligere erfaring med krimfranchiser, (Varg Veum – Falne Engler, 2008) og samarbeid med  hovedrolleinnehaver Aksel Hennie (Buddy, 2003). Det vi her ser er en ny form for perfeksjonisme innenfor norsk film. Vi er naturligvis ikke på nivå med Stanley Kubrick eller David Fincher, men det er veldig tydelig at Tyldum og teamet har planlagt hver minste detalj. Dette ser man i en meget effektiv bruk av kamerabevegelser, og en lyssetting som gir en veldig fin flyt i filmen. Dramaturgien er meget stram, og det er nesten ingenting overflødig i forhold til historien. Dette kan man naturligvis takke kildematerialet for, men det er også godt gjort å overføre nettopp dette til det audiovisuelle mediet. Om romanen hadde en ganske tydelig filmdramaturgi, var det flere av avsløringene som utnyttet det litterære mediet, på samme måte som filmatiseringen utnytter det filmatiske mediet. Det er denne formen for stramhet som jeg føler ofte mangler i norske filmer – spesielt hvis man skal satse litt på publikumssuksesser.

Noe annet som gjør at filmen virkelig lykkes, er at den har hentet mye inspirasjon fra amerikansk actionfilm. Dette er på ingen måte skandinavisk krim, slik som vi vanligvis forbinder med denne typen filmer fra Norge eller Sverige, men en thriller på et mye mer ambisiøst nivå. Dette gjør nok også at filmen må bruke en del sjangerkonvensjoner og må følge en viss dramaturgisk struktur. I Norge har nok ordet konvensjon fått et litt negativt rykte, men er det egentlig noe galt i å bruke en suksessoppskrift? Spesielt når man trenger en suksess?

Filmen blir aldri så stor som amerikanske A-filmer innenfor thriller-sjangeren, men det skal jo noe til. Filmer fra Europa, og kanskje spesielt Storbritannia er kanskje bedre sammenligninger. Musikkbruken kan brukes som eksempel på dette. Vi snakker ikke noe classical Hollywood-stil, men et drivende lydspor som helt tight følger rytmen i filmen.

Men i tillegg til samtidens filmer er det også fint mulig å se inspirasjon fra eldre klassikere. Plottet kan fint ligne på noe som selveste Alfred Hitchcock kunne ha lekt seg med, og vi kan se likheter med for eksempel North by Northwest (1959).

Les også Avatar – en studie i blockbusting.

Mange har klaget over at det er Aksel Hennie som på nytt skal få lov til å pryde lerretet. Han er jo med i så mange norske spillefilmer at folk begynner å gå lei. Men nå skal jeg forklare hvorfor nettopp Hennie er det beste valget til hovedrollen. Som nevnt er filmen avhengig av suksess. Derfor trengs det en skuespiller som man på forhånd vet kan gjennomføre rollen. Og Hennie er kanskje den beste filmskuespilleren vi har her til lands, og har fått spille i flere store norske produksjoner. Det har gitt ham en stjernestatus som med en gang fører til at Jantelovens ordlyd smyger seg gjennom befolkningen. Men Aksel leverer, og selv om det ikke er verdens mest krevende rolle, gjør han absolutt det meste ut av det. Og det er i alle fall etter min vurdering mye bedre enn at en mindre kjent skuespiller, med mindre forståelse for filmlerretet og kun erfaring fra teaterscenen, halter seg gjennom en actionthriller som denne. Da kommer «norsk film»-stempelet frem med en gang. Filmen er også avhengig av å skulle selge internasjonalt, og siden norsk film ikke akkurat er verdens mest salgbare vare, trengs det kjente navn. Og når man da har både Jo Nesbø og Aksel Hennie på plakaten, øker det sjansene betraktelig for en suksess. Derfor vil jeg si at Hennie er, om enn kanskje ikke det mest kreative, den mest naturlige castingen i Hodejegerne.

De andre skuespillerne fungerer også ganske bra. Synnøve Macody Lund som Diana er en nykommer (ser du, det er ukjente ansikter her også), som greier å holde den elegansen som karakteren skal ha. Dette er nok en rolle som godt egentlig kunne ha vært fylt av en kjent skuespillerinne, men Macody Lund kommer seg ganske så helberget gjennom filmen. Nicolaj Coster-Waldau er et ganske kjent navn også internasjonalt, og har blant annet vært med i storfilmen Kingdom of Heaven (2005) og HBO-serien Game of Thrones. Selv om jeg først slet litt med at karakteren er dansk (noe han ikke er i romanen), så er han egentlig ypperlig som filmens store antagonist. Og aller best er han når han går i dress og viser det utrolig sleske smilet sitt. Klassisk filmskurk.

Se så slesk han er! Coster-Waldau sammen med Macody Lund. Foto: Friland AS / Erik Aavatsmark

Hodejegerne er også på mange måter et stort publikumsfrieri. Den er som nevnt veldig godt planlagt og satt sammen, og har skiftene på akkurat de riktige stedene. Stilistisk er filmen ganske lys. Det er ikke så mye løping i mørket, slik man ofte ser i andre spenningsfilmer, og det er egentlig veldig behagelig. Og selv om filmen inneholder noen mildt sagt skitne elementer, er det egentlig en veldig glattpolert film. Et tydelig motiv på dette er hvordan alle bilene i filmen hele tiden skinner i sollyset. Alle kamerabevegelser er rolige og perfekte. Her er det ikke råd til smårusk.

Ok, selv om jeg her nesten påstår at filmen er helt perfekt, er den naturligvis ikke det. Det er noen få klipp og løsninger som er gjort som ikke fungerer like bra, og som nesten er litt merkelig plasserte. Sånt rusk som man nesten skulle forvente var fjernet med tanke på resten av filmen. Et bilkrasj som ikke ser helt realistisk ut er én ting, men heller ikke lyden er helt god hele veien. Det er faktisk litt vanskelig å høre hva de sier noen ganger – et problem som ofte har vært assosiert med norsk film, men som nå burde være rettet opp i. Sånn sett spiller ikke det så stor rolle på det internasjonale markedet, da filmen kommer til å være tekstet uansett.

Men alt i alt vil jeg si at dette er en vellykket film. Såpass vellykket at det nesten blir litt kjedelig å snakke om. Den følger oppskriften ganske så til punkt og prikke, og det blir en fengende film, men det er ikke stort rom for filmatisk lekenhet og risikoer. Hodejegerne vil for eksempel aldri ha sjanse til å vinne Amanda for beste kinofilm, (men publikumsprisen er nok større sjanse), ei heller bli trukket ut som kandidat til en Oscar-nominasjon. Det er også påfallende hvordan filmen får drøssevis med femmere, men ingen seksere. Og personlig må jeg nok også stille meg i den rekken. Det er jo tross alt en sjangerfilm, og da må man også se den som nettopp det den er: et stort publikumsfrieri. Men det er kanskje det norsk film trenger, hvis vi skal kunne måle oss internasjonalt. Vi trenger en større produksjon av ambisiøse publikumssuksesser, som gjør at vi trekker oss helt vekk fra «norsk film»-stempelet, en gang for alle. Og Hodejegerne er absolutt et steg i riktig retning.

Så får vi se hvordan sjangerfilmens rake motsetning, Joachim Trier, gjør det med sin andre spillefilm Oslo 31. august, neste onsdag.