Oslo, 31. august

Kort sagt er Oslo, 31. august årets beste norske film, men les gjerne hele omtalen.

I 2006 debuterte Joachim Trier med spillefilmen Reprise. Den ble raskt plukket opp av kritikere både innenlands og utenlands og gikk sin seiersgang verden over. Det er nok ikke den filmen folk flest tenker på når man skal oppsummere norsk film de siste ti årene, men jeg (og de fleste andre som er arrogant nok til å kalle seg «filmviter») vil nok påstå at det kanskje er den aller beste av dem. Det er en lekenhet i formspråket som minner mye om fransk nybølge og modernisme og en stemningsskaper som bedre enn det aller meste annet skildrer hvordan det er å være ung i Oslo på 2000-tallet. Samtidig greier den å unngå å bli smal, sær og «norsk». Det er rett og slett en veldig underholdende film, uten tvil min favoritt fra Norge det siste tiåret. Trier er for øvrig barnebarnet til Erik Løchen, en av de mest spennende regissørene i norsk filmhistorie, så han har et visst forventningspress på sin andre spillefilm.

Les omtalen av Erik Løchens Jakten. 

Og den første tanken jeg hadde etter at jeg hadde sett ferdig Oslo, 31. august for første gang, var at den absolutt innfrir de skyhøye forventningene. Ikke at den overgår debuttfilmen, (det hadde vel ingen forventet), men at han fortsetter å markere seg som en av de mest spennende stemmene innenfor norsk film. Etter å ha sett den for andre gang satte jeg Joachim Trier opp blant mine favorittauteurer (en liste som nå inneholder to stykk Trier). Dette er kort fortalt en sterk film, som eter på både på kropp og sjel. Dette skyldes først og fremst en fantastisk fascinerende stil og formspråk, samtidig som at hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie virkelig klarer å ta pusten fra deg.

Dette er ikke en plotorientert film. Det er en film som handler mer om den eksistensielle tilstedeværelsen, og uttrykker det gjennom stemningen. Vi møter Anders (Danielsen Lie), som etter et mislykket selvmordsforsøk reiser inn til Oslo. I det byen åpner seg for ham, sittende i en bil, spilles A-ha låten «I’ve Been Losing You» på anlegget. Melankolien er satt, og vi er klar for en reise gjennom Oslos gater. Anders er i avslutningsfasen av en rehabilitering, etter at han har vært narkoman i seks år. Han oppsøker gamle venner og bekjente på sin tilsynelatende improviserte reise, selv om avslutningen viser at det ikke er helt tilfeldig hvilke valg han tar likevel. Men historien satt til side, det er den litt melankolske, men også panikkfylte stemningen som bærer filmen. Anders sliter med å skulle komme seg inn i samfunnet igjen. Ikke at han ikke greier det, men viljen er der ikke. Angsten for å gå inn i en hverdagslig rutine kommer godt frem i en ganske humoristisk scene der kameraten Thomas (Hans Olav Brenner) legger ut om sin slitsomme småbarnsfamiliehverdag, der avløsningen stort sett går i Battlefield. Det blir trivielt i forhold, men det er også dette som er den store frykten.

Hans Olav Brenner, Anders Danielsen Lie og Ingrid Olava. Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon

Filmen er episodisk oppdelt. De fleste sekvensene er fantastisk flotte, men jeg vil trekke frem spesielt én vellykket scene, der Anders sitter på en kafé og lytter til andres samtaler. Det er en utrolig suggerende scene som du blir trukket rett inn i, selv om innholdet egentlig ikke betyr noe som helst. De hverdagslige samtalene blir raskt så veldig trivielle i forhold til hva vi vet om Anders. Og ikke bare er dette en kritikk av kafékulturen i Oslo, (og andre større byer for øvrig), men også mot den samme kulturen som Joachim Trier idylliserte i Reprise. Dette er filmkunst, og må bare oppleves.

Les omtalen av Lars von Triers Melancholia 

Filmen har et litt modernistisk formspråk med tydelig inspirasjon fra den franske nybølgen på 1960-tallet. Dette var forøvrig også noe bestefar Løchen brukte i sine to filmer, (Jakten og Motforestilling) så det ligger vel litt i slekta. Mye bruk av håndholdt kamera og fokusering på andre ting enn karakterene i bildet er effekter som går igjen, i kontrast til mer rolige og stiliserte bilder. Mot slutten får vi et meget imponerende longshot som varer i godt over fem minutter, (uten at jeg har tatt tiden).

Når jeg skriver at filmen har et modernistisk formspråk er det kanskje en del som trekker seg litt tilbake. Det håper jeg virkelig ikke du gjør. For selv om dette er milevis unna den stilen, den filmen, det Oslo som Morten Tyldum og Jo Nesbø presenterer i Hodejegerne, er dette en film du ikke angrer på at du har sett. Begge gangene jeg har sett filmen på kino satt det en del litt bråkete ungdommer sammen med meg i salen, og begge gangene ble tyst fra den første montasjen begynte å rulle utover lerretet og helt til rulleteksten var ferdig.

Les også anmeldelsen av Hodejegerne 

I tillegg til Triers regi, skal også hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie ha mye av æren. Hans første rolle på film var som Herman i filmen med samme navn fra 1990. Derfra skulle det gå 16 år før vi igjen så ham i Reprise, og enda har han ikke fast yrke som skuespiller. Det er virkelig sjeldent jeg ser norske skuespillere som faktisk føles så virkelige på skjermen. Det kan selvfølgelig ha noe med hvilken type rolle han spiller. En mer karikert rolle i en mer karikert film ville naturligvis måtte bli stivere og mindre realistisk, men det er en stor bragd å klare denne ektheten i en film som dette, (noe jeg ikke har sett superstjerne Aksel Hennie har klart helt enda). Danielsen Lie har også gode skuespillere rundt seg, selv om de nok kanskje blir hakket stivere enn ham. Men det gjør ikke så mye, da det først og fremst er Anders film.

Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon

Dette er en film som stiller flere filosofiske og eksistensielle spørsmål, uten at vi blir helt overlesset med filosofi heller. Men man kan kanskje stille seg spørsmålet om hvilken moral filmen prøver å vise til, hva som er det store budskapet. Jeg vil ikke prøve å gi noe svar på dette nå, da dette er en film som kan tolkes i alle retninger, og dessuten ville jeg avsløre for mye av handlingen og slutten. Men etter å ha sett Oslo, 31. august to ganger ble det mye tydeligere hvordan det ligger en mening med slutten helt fra starten. Det er en film som virker tilsynelatende slentrende og tilfeldig, men som egentlig har et veldig systematisk handlingsforløp. Det er bare godt skjult av et godt håndverk.

Dette er den tredje norske filmen jeg skriver om på relativt kort tid. Og den tredje norske filmen som også har vært en stor positiv opplevelse. Dette er et år med mange norske filmer, og da kommer det både fiaskoer og suksesser. Så det blir spennende å se hvordan dette blir fulgt opp. Oslo, 31. august ble ikke valgt ut til Norges kandidat for en Oscar-nominasjon, selv om den absolutt hadde fortjent det. Jeg har dessverre ikke sett Sykt Lykkelig enda, men mistenker nok at hovedgrunnen til at den ble valgt foran Triers film, er at den allerede har et positivt omdømme i USA, med blant annet en pris fra Sundance. Men Oslo, 31. august har jo også allerede vært representert på store festivaler.  I Cannes ble den vist under det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard, og i september blir den vist under filmfestivalen i Toronto.

Dette er en film som kan analyseres og snakkes om i det uendelige, men det er egentlig ikke nødvendig. Det er en film som forteller en historie, setter deg i en stemning, og får deg til å stille spørsmål om deg selv. Og det gjør dette til landets, om ikke en av verdens beste filmer i år.