The Phantom of the Opera
Lillehammer Kino hadde direkteoverført visning av Phantom of the Opera, fra Royal Albert Hall.
Nei, denne saken handler ikke om filmen fra 2004, med Gerard Butler og Emmy Rossum i hovedrollene. Faktisk handler ikke denne saken om noen film i det hele tatt, men om selve musikalen; den adapterte versjonen av Andrew Lloyd Webber.
Men dette er jo Filmstedet, så hvorfor skrive om noe som egentlig ikke har med film å gjøre?
I anledning 25 års jubileet til Phantom of the Opera, ble det satt opp en spesialvisning på Royal Albert Hall denne helgen. For å skape ekstra mye oppmerksomhet rundt begivenheten, ble fremførelsen sendt ut til kinoer over hele verden, slik at publikummere kunne få med seg begivenheten uansett hvor man befant seg. Og Lillehammer Kino var heldigvis en av de som kunne tilby denne eksklusive forestillingen.
Så derfor ble det visning av Webbers kanskje mest legendariske musikal på stort lerret i Lillehammer Kino.
Personlig hadde jeg meget snever kjennskap til stykket fra før. Jeg har ikke sett noen oppsetninger, lest noen bøker eller sett filmen. Det eneste må være en Donald-adaptasjon for en stund tilbake. Også hadde jeg naturligvis hørt kjenningsmelodien.
Før visningen ble det vist en dokumentar om hvordan stykket ble satt opp for første gang i 1986. Selve historien er egentlig mye eldre enn 25 år. Det finnes allerede en filmatisert versjon fra 1925, og den originale boken ble skrevet av Gaston Leroux i 1909. Men som en Andrew Lloyd Webber-musikal ble den for første gang satt opp i 1986, og har gått sammenhengende på operaer og teaterscener verden over siden. Det er det lengstspillende stykket på Broadway noen sinne. En av manusforfatterne fortalte også at dette er en av de få moderne musikalene som faktisk handler om kjærlighet. Personlig hadde jeg litt problem med å fatte det, siden man lett får inntrykk av at alle musikaler har en slags form for romantisk fortelling. Men etter å ha sett musikalen forstår jeg hva han mente. Mens andre har kjærlighet som et subplot, er dette en av de få musikalene som kun handler om kjærlighet. Det er den tradisjonelle historien om den vakre, unge kvinnen, den kjekke, unge mannen og det forferdelige monsteret som egentlig bare vil bli elsket. Her finner vi elementer fra Skjønnheten og Udyret, Ringeren i Notre Dame, Moulin Rouge! og mye mer. Og på teaterscenen virker det verken for klisjéfylt, for pompøst eller vulgært.
Les om Disney-renessansen her.
Interessant er det i denne sammenhengen å se de tydelige forskjellene på film og teater. Jeg har, som nevnt, ikke sett filmen fra 2004, så jeg vet ikke hvordan det ble løst der, men jeg kan jo gjøre noen antakelser. En av de viktigste forskjellene er at man på film kan gå helt inn på ansiktene til skuespillerne og se hver minste rykning i fjeset. På en teaterscene må man nå ut til hele salen, både med kroppsspråk, ansikt og stemme. Det gjør at man må overdrive, man må overspille for å kunne få hele rommet med seg. På film ville det blitt omtalt som teatralsk og nesten overfladisk. Visningen som ble vist var en meget profesjonell flerkameraproduksjon, som gjør at vi får disse nærbildene man ellers ikke ville fått i salen. Men teater er fremdeles teater, og jeg tenkte aldri på å ta det for en film.
Alt i alt var det, på tross av noen få tekniske problemer i begynnelsen av andre del, en ganske vellykket visning. I praksis så vi ikke noe mer enn et tv program som man like gjerne kunne sett hjemme i stua, men man fikk likevel følelsen av å ha vært i Royal Albert Hall og se forestillingen. Noe skyldes selvfølgelig det store bildet og den massive lyden, men også den sosiale sammenkomsten. Salen var så godt som stappet, og folk kom pyntet og opp-shinet – undertegnede inkludert. I tillegg var loungen pyntet opp for anledningen og det ble servert velkomstdrinker, (alkoholfri, vel og merke). Her leker vi ikke opera, tenkte jeg, men det var jo nettopp det vi gjorde. For man skulle jo selvfølgelig ønske man heller satt i salen der det faktisk utspilte seg. Men det er jo en god erstatning for dem som ikke har råd eller tid til å reise til London.
Men tilbake til selve musikalen. Nå skal ikke jeg påberope meg noen ekspertstatus på opera og musikaler, heller tvert i mot, men tenkte med en gang at dette er en av de mest engasjerende musikalene jeg har sett (og da tenker jeg på teateroppsetninger, altså – ikke filmmusikaler). Selv om den varer nesten tre timer, blir det aldri kjedelig. Jeg har sett stykker der enkelte sekvenser dras ut i det uendelige bare for vise frem sangprestasjoner uten egentlig å ha noe med historien å gjøre. For også på scenen handler det jo om å fortelle en historie. Og selv om heller ikke denne oppsetningen er perfekt i mine øyne, rent dramaturgisk sett, er det absolutt noe av det bedre jeg har sett.
Men det som kanskje først og fremst gjør dette til en av de mest populære musikalene noen sinne er vel musikken. For det er virkelig et stilig soundtrack, (hvis man kan bruke det ordet i en sånn sammenheng). Lloyd Webber er jo en legende innenfor musikaler, og med stykker som Jesus Christ Superstar, Evita og Cats på CV-en er det bare å bøye seg i støvet. Men man skal likevel lete lenge for å finne noe tøffere enn tittelmelodien her, eller noe vakrere enn eksempelvis «Angel of Music» eller «The Music of the Night«.
Og når det hele toppes av sceneskuespillere og sangere i toppklasse, (ledet an av Ramin Karimloo og Sierra Boggess), blir det en særdeles flott opplevelse. Jeg har i alle fall gått rundt og nynnet på melodiene fra musikalen siden jeg så den, så det er jo et godt tegn.
Men tross alt, det er fremdeles en skjerm man sitter og ser på. Selv om man kommer tett inn på skuespillerne, ville de nok føltes enda mer virkelig om man satt der kun noen meter fra dem, og selv med et flott suroundanlegg i kinosalen blir det ikke helt det samme som den mektige opplevelsen det sikkert hadde vært å faktisk høre symfoniorkesteret spille musikken live. Likevel er det kanskje det nærmeste vi kommer for et par hundre kroner i Lillehammer.
(Og sånn by the way: oppsetningen blir visst å få kjøpt på DVD og Blu-ray, men det blir kanskje ikke helt det samme?)