BIFF oppsummering
Filmstedet var på besøk til en av Norges største filmfestivaler.
BIFF er kanskje mest kjent for å ha et fokus på dokumentarfilmer, men har også et stort utvalg fiksjonsfilm. Jeg prøvde å få med meg litt av begge deler, (men da min hovedinteresse ligger i fiksjonsfilmen ble det nok litt mer av de). I denne artikkelen vil jeg ta for meg filmene jeg så. Noen kommer jeg til å skrive lengre artikler om, så den fullstendige omtalen av dem kommer litt senere (etter at jeg får skrevet de).
Jeg hadde på forhånd sett meg ut noen filmer som jeg ønsket å se ut i fra omtaler og hva jeg har hørt om dem, mens andre visste jeg ingenting om. Dette førte til både positive overraskelser og noen skuffelser. Den største skuffelsen var kanskje likevel at Sleeping Beauty, en film som ikke får ordinær norsk distribusjon (enn så lenge, i alle fall), ble byttet ut i siste øyeblikk, og derfor ikke gikk mens jeg hadde mulighet til å se den. Men man får alltids prøve å se den på en annen måte. Jeg skulle egentlig også få med meg Apejentene, men etter litt tull med billettene, mistet jeg den dessverre. Den har heldigvis ordinær premiere 18. november.
Les også: På filmfestival i Amsterdam og Stemningsrapport fra TIFF
Jeg reiste til Bergen sammen med mine kompanjonger i Three Monkeys, så det vil også komme en BIFF spesial-episode, med blant annet en stemningsreportasje fra festivalen.
Været var typisk Bergensvær, noe som egentlig passet ganske godt, siden man likevel skulle sitte inne og se på film.
Men la oss nå hoppe over til the good stuff!
La guerre est déclarée (Valerie Donzelli)
Festivalens første film var en film jeg ikke hadde noen forventninger til. Etter å ha kommet rett fra toget, ble vi ledet bort til kinoen hvor vi satte oss rett ned i kinosetet. Og denne lille franske perlen var absolutt en fin start på festivalen.
Juliette (Valerie Donzellli) møter Romeo (Jérémie Elkaïm) på en fest, og de innser med en gang at de er dømt til en tragisk fremtid. Men det stopper dem ikke. Noe tid senere har de født en sønn og alt er tilsynelatende vel. Paret overdramatiserer naturligvis hvert minste tegn til noe bekymringsverdig med sønnen, noe som skaper en litt komisk effekt. Denne første delen av filmen viser ved hjelp av et kreativt filmspråk hvordan små problemer kan virke meget store for de det gjelder.
Men så skjer det tragiske. Det kommer frem at deres to år gamle sønn har en svulst i hjernen. Små hverdagslige bekymringer går over til forferdelse. Men selv om stemningen i filmen endres noe, blir fremdeles varmen og kjærligheten beholdt. Forholdet mellom Romeo og Juliette blir satt på prøve, men uten å overdrive det med melodramatiske konvensjoner. Noe av det som slo meg mest var kanskje troverdigheten i forholdet. De går fra å være unge og barnslige til voksne mennesker som må ta vanskelige avgjørelser. Det føles rett og slett ut som et realistisk, moderne par.
En av de mest minneverdige scenene er en sekvens der paret ligger i ei sykehusseng og ikke får sove natten før operasjonen. De ender med å spøke med eventuelle bieffekter, noe som skaper en utrolig flott varme i det ellers så kjølige temaet.
En krigserklæring, som den heter på norsk, var en film jeg ikke visste noe om på forhånd, men vil sitte igjen som en av de største positive overraskelsene fra festivalen. Filmen får i utgangspunktet ikke norsk distribusjon, men hvis du skulle få mulighet til å se den, er den absolutt å anbefale.
Kill List (Ben Wheatley)
Den neste filmen var også en film jeg visste lite om på forhånd, annet enn hva tittelen kunne antyde. Det var også (for min del) festivalens første hardbarka actionfilm. Mer korrekt er det kanskje å kalle det en action-komedie-thriller-horror-film. For dette er en film av et så absurd kaliber at jeg ikke klarte å ta den helt seriøst. Det skal sies: deler av filme en ganske godt gjennomført og er direkte morsomme. Men selve hovedplottet virker ganske løst og usammenhengende, (i en film som burde vært strammere). Dessuten går filmen fra å ha en ganske standard, britisk actionthriller til å slenge på masse horrorelementer som blir totalt malplassert i sammenhengen. Moral og budskap virket helt bak mål, og filmen avslutter helt annerledes enn hva introduksjonen skulle tilsi. Ikke at det nødvendigvis ikke fungerer, men i denne filmen funket det ikke helt.
I tillegg er dette kanskje en av de styggeste filmene jeg har sett på en stund. Ikke så ekstremt eksplisitt som en del andre horrorfilmer kan finne på å være, men likevel ganske stygg i form og innhold.
Jeg kan fint like litt skitten britisk thriller. Det er en ekstrem kontrast fra glattpolerte Hollywood-produksjoner, og tilfører noe nytt til actionfilmsjangeren. Men Kill List greier nok ikke helt å overbevise meg.
Filmen har i utgangspunktet ikke norsk distribusjon.
Conan O’Brian Can’t Stop (Roman Flender)
Dette er dokumentarfilmen om talkshowverten og komiker Conan O’Brian, som etter stor suksess på TV ble sparket av kanalen og fikk forbud om å opptre på fjernsyn i seks måneder. Dette utnyttet han til å lage et show som han reiste rundt i hele USA med. Hovedpersonen selv er til tider hysterisk morsom, så det blir god stemning i kinosalen. Men som en film – og spesielt som en dokumentarfilm – blir den nok litt forglemmelig. Den forteller hvor hardt O’Brian har det i show business, men ikke noe spesielt mer enn det. Det blir egentlig litt uinteressant og kjedelig i lengden.
Play (Ruben Östlund)
Denne filmen vil jeg skrive en lengre artikkel om senere, så det er bare å holde ut! Filmen har forøvrig norsk premiere i januar. La meg bare si at Östlund har laget en ny og interessant film, i samme stil som De Ufrivillige (2006), men med en kanskje tydeligere historie.
Les min kritikk av filmen her.
Drive (Nicolas Winding Refn)
Det kommer en lengre artikkel om Drive etter at jeg har fått sett den om igjen. Filmen går på ordinære kinoer nå, så det er bare å komme seg til kinosalen. Denne filmen havner høyt på listen over årets beste filmer, i alle fall.
Killer Elite (Gary McKendry)
Ok, den virkelig store actionfilmen på BIFF. Jason Statham og Robert DeNiro i ledende skikkelser viser vei i denne heseblesende og overveldende filmen. Realisme? Troverdighet? Nei, ikke spesielt mye. Den oppfyller sjangerkravene til en voldsfilm. Scener med mye bevegelig kamera, lite troverdige stunts og latterlig klisjéfylt dialog. Det er ikke stor kunst akkurat, men den greier da å underholde til en viss grad. Det blir feil å skulle bedømme en sånn film sammenlignet med flere av de andre filmene som jeg så under BIFF, men man må nesten sette dem litt opp mot hverandre. Det skal sies at jeg foretrakk denne fremfor Kill List.
Det er litt morsomt å se Statham og DeNiro i en slags 80-talls actionfilm. De to arbeider som leiemordere men en dag bestemmer Statham (jeg kaller ham bare det, for karakternavnet er uvesentlig) seg for å slutte. Men for å redde livet til Robert DeNiro må han gjennomføre et siste oppdrag. Så blir det mye om og men med britisk etterretning, arabiske sjeiker og så videre før det endelig kan bli en slags forsoning. Noe av det morsomste (eller mest tragiske) er hvordan Statham prøver å komme med en slags moral ved å definere skyld. Dette føles egentlig veldig påklistret da denne typen snillisme ikke passer inn i det hele tatt i rollefiguren (eller skuespilleren?)
Hendelsene filmen tar for seg skal vistnok være basert på virkelige hendelser. Og slik jeg forstår plottet ligger det en interessant historie der et sted. Så hadde de prøvd å fokusere på dette i stedet for å lage en actionorige av en annen verden så kunne dette lett blitt en interessant politisk thriller. Filmen er derfor et godt eksempel på de dårligere sidene ved chaos cinema.
Carnage (Roman Polanski)
Jeg kommer til å skrive en lengre artikkel om denne filmen etter hvert. Roman Polanskis nye film er underholdende og fornøyelige 79 minutter. Det er ikke bestemt når den har norsk premiere, men den kommer nok etter all sannsynlighet, så det er bare å glede seg.
Pina (Wim Wenders)
Wim Wenders kunstdokumentarfilm om Pina Bauch i 3D vil det komme en lengre artikkel om senere. Den norske premieren er 4. november og anmeldelsen kommer sikkert i sammenheng med den. Men for å gi noen stikkord: 3D-film blir aldri det samme etter dette.
The Skin I Live In (Pedro Almodóvar)
Almodóvars siste film er en creepy, men vakker film om hudforskning. Symbolikk nærmest flyter over, uten å virke for påfallende. Plottet er like genialt som det er grotesk. Historien kunne lett ha blitt adaptert til en Hollywood-film, men gjøres heldigvis på en herlig spansk måte, der det ikke prøves å legge skjul på vonde detaljer som vanligvis hadde blitt fjernet for å passe inn i PG-13. Ikke at filmen er spesielt eksplisitt brutal, men dette er nok et påfallende eksempel på forskjellene mellom sensur i USA og Europa.
Antonio Banderas spiller den briljante plastiske kirurgen som har mistet både kone og barn og arbeider med å utvikle en ny type hud som skal være sterkere enn noe annet. Den vakre forsøkspersonen hans, Vera, (spilt av Elena Anaya) har perfekt hud, men det hviler hemmeligheter i bakgrunnen.
Det er vanskelig å skrive så mye om denne filmen uten å avsløre den store plottvisten. Så gå og se denne filmen når den kommer til norske kinoer. Kanskje vil jeg gjøre en grundigere analyse, (med spoilere), av filmen da. Premieren er 11. november.
Dette var den korte oppsummeringen av noen av filmene jeg så. Omtaler av de resterende filmene vil komme fortløpende, når jeg får tid til å gå litt grundigere til verks.
Til nå står for meg kanskje Drive, Play og Pina igjen som de sterkeste filmopplevelsene, med The Skin I Live In og Carnage ligger hakk i hel. Den franske perlen En Krigserklæring hadde en sjarme og varme slik som bare franskmenn kan lage, mens Kill List, Killer Elite og Conan O’Brian Can’t Stop ble litt forglemmelige opplevelser.
BIFF hadde i år ny rekord i antall filmer som ble vist, (og er derfor Norges største filmfestival på det feltet), og jeg rakk kun over en liten brøkdel av de som ble vist. Det er mange flere jeg gjerne kunne tenkt meg å få sett, men de får jeg nok spare til senere anledninger.
Bergen Internasjonale Filmfestival holder på til og med onsdag 26. oktober, så hvis du befinner deg i området anbefaler jeg deg å sjekke ut programmet og ta en tur.
Three Monkeys videoblogg fra turen til Bergen her: