Pina

Fortryllende bruk av ny teknologi for å fremstille dans.

Jeg så Pina i anledning BIFF, men filmen går nå på norske kinoer.

Hvis du har tenkt å se én 3D-film i år, så vil jeg absolutt anbefale Pina. Dette er først og fremst en audiovisuell opplevelse, mer enn en filmfortelling.

Den tyske regissøren Wim Wenders er kjent av mange fra nybølgefilmer fra Tyskland på 1970-tallet. Blant hans mange klassikere finner vi Alice in den Städten (1974) og Cannes-vinneren Paris, Texas (1984). Nå er han her altså med en hyllest til danseren Pina Bausch, i det som er en visuell kunstopplevelse. Sjangermessig befinner vi oss innenfor den poetiske, avantgarde dokumentarfilmen, som egentlig ikke forteller så mye som helst, men det er først og fremst måten vi blir kjent med den legendariske danseren gjennom filmens uttrykk, som er filmens fortelling.

Det er ikke det at du trenger å være spesielt interessert i dans for å kunne nyte denne filmen. Du må derimot ha litt sansen for mer uvanlige filmuttrykk. Det som virkelig gjør det så flott er at filmen er i 3D. Det skulle du kanskje ikke tro jeg ville si, men akkurat i denne sammenhengen fungerer 3D helt fantastisk. Det er uten tvil den første kunstfilmen i 3D, og når det først skal gjøres ordentlig, så blir det også bra. Jeg har, som mange sikkert har fått med seg, vært ganske skeptisk til bruken av 3D i film. Jeg synes ikke det har tilført filmene noe spesielt, det er ganske ubehagelig å se på, og prisen går opp. Men hvis produsentene får opp øynene og ser hvordan det faktisk skal gjøres, så tror jeg at film med denne effekten kan bli riktig så spektakulært. I Pina er alt helt bevisst satt opp for bruken av 3D. Rommene får utvidet dybde, bevisst bruk av farger som passer med mediet gjør også effekten bedre. Det er en film som er laget nettopp for denne effekten, og ikke en helt vanlig film som bare har slengt på 3D. Hvorvidt dette er noe som vil bli fanget opp av Hollywood er nok litt usikkert med det første. Det skal noe til å endre en så godt gjennomarbeidet infrastruktur kun for å benytte seg av et nytt kunstuttrykk.

Men ser vi bort i fra det flotte visuelle så er ikke filmen helt perfekt. Noen intervjuscener føles ikke som de passer helt inn, selv om de kanskje trengs for å legitimere filmen som en dokumentarfilm. Noen arkivklipp av Pina Bausch, som er prøvd å gjøres om til 3D, fungerer relativt dårlig. Filmen hadde faktisk tjent på å være en fremførelse tvers gjennom.

Det som også er viktig å huske på er at dette ikke er en dokumentarfilm om Pina Basuch, men en hyllest til danseren.

For dansen i filmen blir virkelig en kunstform gjennom Wenders kameralinser. Og det går faktisk an å lene seg tilbake og nyte filmen, uten å kjede seg, og uten at det blir for søkt. Det er nok først og fremst bruken av 3D som filmen vil huskes for, men det er faktisk grunn nok til å gå å se den på kino. Filmen er kanskje ikke for alle, men hvis du tar sjansen tror jeg ikke du kommer til å angre.

Superkommersielle James Cameron startet 3D-bølgen med Avatar, men det skulle en tysk, uavhengig kunstfilmskaper til for å vise hvordan teknikken bør brukes.

Les minianalysen av Avatar her.