Stemningsrapport fra TIFF

Så har jeg havnet i «Nordens Paris», Tromsø, for å se på film i mørketiden.

Tromsø Internasjonale Filmfestival er målt i publikumsantall den største filmfestivalen i Norge, og absolutt en av de med en tydeligst profil. Her er det mye snacks for en siklende filminteressert. Selv ankom jeg Tromsø torsdag, og deltok ut festivalen. Det er jo stort sett kaldt og mørkt nord for polarsirkelen på denne tiden av året, og da er det greit å kunne rømme inn i kinosalene.

Les også om BIFF.

Hatet

Og frem til nå har jeg fått sett en del bra. Jeg åpnet med å se Mathieu Kassovitzs Hatet (1995), med blant andre Vincent Cassel i hovedrollen. Selv om trøttheten etter lang reise og lite søvn begynte å ta meg, ble jeg raskt fanget av filmen, som forteller en løst fortalt historie om tre unge menn som raver gjennom Paris i en tid der oppgjør mot politiet og staten står sterkt.

The Lady of the Black Moons

Videre ble jeg med på en visning av årets mest definitive «so bad it’s good»-film, men også en veldig interessant film i en historisk sammenheng. The Lady of the Black Moons er noe så fantastisk som en egyptisk/libanesisk erotisk film fra 1971. En film som utnyttet seg av den korte perioden med mildere sensur i Egypt etter at Anwar al-Sadat ble president. Men historisk interesse til tross; det er virkelig ille – så ille at det er skikkelig morsomt. Publikum humret og lo under hele filmen, og lurt var det nok å ha bar i salen.

Attack the Block

Så var det den britiske filmen Attack the Block som stod for tur. Dette er nok av de mer tilgjengelige publikumsfimene som vises. Action/alien-komedie fra 2011 regissert av komikeren Joe Cornish. Morsomt og underholdende er det, men kanskje ikke så mye mer enn det. På en festival som fokuserer mest på kunstneriske «sære» filmer, er nok dette ikke den filmen som setter seg sterkest på minnet.

Scabbard Samurai

Scabbard Samurai fra 2010, er en ikke helt typisk samuraifilm fra Japan. Hitoshi Matsumoto forteller en varm og humoristisk historie om en nedslått samurai som har forlatt all sin ære etter at hans kone mistet livet, men som blir dømt til å prøve å få landets prins til å smile. Om filmen ikke er helt fortellerteknisk perfekt, er den iallefall søt nok til at det er en film jeg kommer til å anbefale videre for de som er glad i asiatisk film.

Cache

Neste film på programmet var Michael Hanekes Cache (Skjult), fra 2005, som var nominert til gullpalmen samme år. Filmen er en dvelende thriller, og er enormt spennende. Hanekes filmstil er slettes ikke for alle, (noe en del kommentarer i salen antydet), men hvis du er opp for det, får du en helt enormt spesiell filmopplevelse.

Elena

Lørdagen åpnet med filmen Elena, av den russiske regissøren Andrei Zvyagintsev. Filmen hadde fått mye skryt og mange anbefalninger, så jeg var ganske forventningsfull da jeg satte meg ned i kinosetet. Men forventningene gikk raskt over i stor skuffelse. Dette var en total uinteressant film, som jeg virkelig kjedet meg under. Ok, det skal sies at jeg var ganske trøtt på forhånd, men det var ingenting med filmen som gjorde at jeg greide å holde en spesielt stor interesse. Elena er en eldre kvinne som passer på den gjerrige ektemannen sin, og samtidig prøver å skaffe penger til barnebarnet sitt som skal på college. Det er russisk sosialrealisme, og jeg satt og spurte meg selv under filmen om dette var en sånn type kunstfilm som jeg egentlig burde like. Men jeg konkluderte med det at det var såpass store mangler i filmen at jeg fint kan slakte den. For å trekke frem noe positivt, kan jeg likevel nevne et ganske godt cinematografisk uttrykk, som ikke er spesielt spennende, men i det minste stilrent. Musikken til Philip Glass er også ganske stilig. Elena vant forresten Auroraprisen her på TIFF, altså hovedprisen i hovedkonkurransen, som sikrer den norsk kinodistrubisjon. Synd, for det er andre filmer jeg heller vil se på norske kinoer.

Hi-So

Den neste filmen på listen, var den thailandske filmen Hi-So, regissert av Aditya Assarat. Filmen tar for seg en hvordan en rik skuespiller/hotelleiers forhold til to av sine kjærester er (ikke samtidig, vel og merke). Den ene av kvinnene er amerikansk, så mye av dialogen foregår på engelsk. Det hele er veldig langsomt fortalt, og fokuserer på små detaljer i forholdet. Det er ikke en spesielt konfliktfylt film, men tar opp stemningen på en ganske grei måte. Det hele virker som en noe mindre raffinert film av Sofia Coppola; med mindre engasjerte skuespillere, mindre interessant foto og form, og mye mindre interessant historie og fortellerteknikk. Men det er i det minste en søt, liten film.

Wuthering Heights

En annen film fra konkurranse-programmet, var Andrea Arnolds vidunderlig vakre Wuthering Heights. Det er en historie som er filmatisert mange ganger, men jeg tviler på at det noen gang er gjort like vakkert. For et så malerisk fotoarbeide er det lenge siden jeg har sett. Filmen er poetisk fortalt, som en Terrence Malick-film. Kameraet fokuserer på små detaljer, som sommerfugler, biller og andre kryp som jeg aldri har sett så vakkert skildret. Vi glir gjennom det høye gresset, løper ned bakkene og ser på det majestetiske landskapet. Selv i 4:3-format blir Yorkshire-området i England omgjort til noe så hinsides flott. Filmen tar for seg en ung mann, kalt Heathcliff (James Howson), som er mørkhudet og blir tatt inn på en gård i England, en gang på første halvdel av 1800-tallet. Som om ikke hudfargen var et problem nok i seg selv, får han tett kontakt med datteren i huset, Kathy (Kaya Scodelario), noe som heller ikke er helt godtatt. Men dette er ikke en film om rase – det er en ren film om kjærlighet. Og selv om historien kanskje kan virke noe dvelende, er det så fantastisk godt skildret, at det er en film jeg vil anbefale på det varmeste, og håper virkelig at denne også får norsk kinodistribusjon.

Generation P

Siste dagen startet med den russiske filmen Generation P, som tar for seg et interessant utgangspunkt: hvordan en generasjon som er født i det kommunistiske Sovjet har taklet overgangen til kapitalismens inntog på 1990-tallet. Babylen Tatarsky blir dratt inn i selve merket på kapitalisme: reklamebransjen. Filmen er underholdende fortalt, gjennom enkeltsekvenser som blir mer overdrevet enn den forrige. Det imponerende med filmen er hvordan den bruker mange vestlige virkemidler, med et veldig lekent fortellerspråk, men samtidig holder igjen og viser veldig distinkt at dette ikke er USA, men et Russland som sliter med å finne sin identitet. Det er nok også på dette nivået filmens styrke ligger, for rent narrativt har den store mangler, og den blander inn et mytologisk aspekt som blir mer støy enn en funksjonell del. Formspråket er, til tross for sin lekenhet, langt i fra perfekt, og det gjør nok filmen til en mer middelmådig affære enn det man kunne håpet på. Men likevel: det var deilig å se en fartsfylt og lett tilgjengelig russisk film, for en gangs skyld.

Into the Abyss

Werner Herzog er blitt en liten legende innen for tysk film og i senere tid innenfor dokumentarfilmen. Personlig har jeg ikke stor kjennskap til ham, men må påpeke at jeg likte hans Aguirre – The Wrath of God veldig godt. Into the Abyss var derimot en stor skuffelse. Filmen tar for seg et mord som skjedde for 10 år siden, og er egentlig kun en serie med intervjuer, i form av talking heads, av folk som på en eller annen måte var involvert. Én av dem sitter på death row, mens en annen er dømt til livstid. Andre er slektninger til de avdøde, eller bare en annen tilknytning til hendelsen. Problemet med filmen er at den gjør ikke historien interessant. Et av problemene er Herzog selv, som er en ganske tydelig intervjuer (selv om du ikke ser ham – du hører kun stemmen hans). Han stiller intervjuobjektene ganske merkelige og upassende spørsmål. Hadde de i det minste vært av det litt kritiske og krasse slaget, så kunne det jo raskt blitt spennende, men de er jo ikke det heller. Herzog sier i begynnelsen at han er i mot dødsstraff, men dette er langt i fra noen kritikk av staten Texas. Det er bare en ren dokumentasjon av en hendelse, fortalt ganske kjedelig og uengasjert. Dødsstraff er også noe som vekker ganske sterke følelser hos mange, (ta for eksempel Lars von Triers Dancer in the Dark), men her gjør ikke den tyske regissøren noe for å få oss til å føle noe. Det hele blir en ganske forglemmelig affære.

Michael Perry sitter på «death row».

Faust

Aleksandr Sokurovs versjon av Faust er både helt forferdelig og helt nydelig. Dette er definitivt en av de vanskeligste filmene jeg har sett på en stund, og jeg sliter enda med å sette helt ord på denne filmopplevelsen. Du blir dratt inn i et helvete, som vel og merke er helt fantastisk fotografert. Dette er malerisk kunst i optisk format av det bedre, og i 4:3-formatet som benyttes, er det unaturlig å ikke tenke tysk ekspressjonisme. Historien er den om Faust som inngår en kontrakt med djevelen for å få kvinnen han er forelsket i. Nå har ikke jeg større kjennskap til historien enn en rockeopera-versjon jeg så en gang på ungdomsskolen, men det virker som om det er gjort visse endringer på historien her. Men historien kan man legge til side, for det er ganske tungt å følge med. Dette er ikke en film for alle og en hver. Det er den helt fantastisk flotte visuelle stemningen, (som noen vel og merke hater noe så inderlig, mens andre elsker det), som du må få med deg, hvis du skulle være så heldig å få sjansen til å se filmen. Det er en film du virkelig må konsentrere deg for å få med deg, men hvis du gjør det, kan det bli riktig så flott. På samme måte som Enter the Void var, er dette en kunstnerisk filmopplevelse som du både kan elske og hate på samme tid. Det er nok definitivt den mest spesielle filmen jeg har sett på festivalen, og en film jeg kommer til å huske lenge.

I mangel av ord til å beskrive denne filmen, henviser jeg heller til Lars Ole Kristiansens flotte artikkel om den på Montages.

Tomboy

Festivalen ble for min del avsluttet med den helt fantastisk flotte Tomboy, regissert av Céline Sciamma. Den franske filmen tar opp ganske tydelige temaer om kjønnsidentiteter. Ti år gamle Mikael (Zoé Héran) har akkurat flyttet til et nytt sted med familien, og treffer raskt nye venner. Men Mikael har en hemmelighet som kompliserer saken en del. Filmen setter virkelig spørsmål og kanskje litt kritikk av hvordan vi ser på kjønnsidentitet. At i den alderen er det kanskje bare klær og lengde på håret som skiller kjønnene fra hverandre. Og hva er egentlig kjønn? Men uansett tematikk, så er filmen fortalt veldig engasjerende, med fenomenalt dyktige skuespillere – spesielt flott er Malonn Lévana, som spiller Lauras seks år gamle lillesøster, Jeanne. Det er virkelig troverdig, noe som nok skyldes virkelig godt regiarbeid. Det er ingen stor film (av dimensjoner, i alle fall), men det er en vakker film som tar for seg viktige spørsmål på et mikronivå. Og det er virkelig godt gjort. Dette er en film jeg gjerne ønsker å se igjen, for som siste film på festivalen glir den nok litt inn i alle de andre inntrykkene som jeg også har gjort meg. Så jeg håper virkelig at den får norsk kinodistrubisjon.

Det var det for denne gang. Tromsø Internasjonale Filmfestival er over, og jeg vender hjemover med mange flotte filmopplevelser. TIFF er nok en festival jeg vil vende tilbake til senere.

Lengre, inngående artikler om enkeltfilmer vil sannsynligvis dukke opp etter hvert.