War Horse

Steven Spielberg leverer et nytt eventyr, fantastisk flott skildret. War Horse er overlesset med sukkerstrø, men er rørende nok til å engasjere deg hele veien.

Hvis jeg skal nevne én filmskaper jeg alltid har hatt som idol og som virkelig har påvirket min sterke interesse for film, er det uten tvil Steven Spielberg. I 7. klasse på barneskolen skrev jeg særoppgave i engelsk om mesteren. Jeg har, med bare ytterst få unntak, elsket hver eneste film jeg har sett. Kanskje kun sammen med Walt Disney, er det han som skal ha æren for at jeg valgte film som mitt store interessefelt, og kommende yrkesvalg. Som filmvitenskapsstudent er det nesten litt flaut å nevne Spielberg som den store favoritten – vi skal jo, arrogant som det er, vite litt mer enn folk flest, og derfor heller hylle de store auteurene som Bergman, Von Trier, Fellini, Buñuel og så videre. Ikke missforstå meg, jeg liker dem og, men skal jeg velge film etter hjertet er det ingen tvil om hvem jeg setter høyest.

Hvis man skal nevne Spielbergs beste periode, er det nok mange som vil svare 1980- eller 1990-tallet. Men det er lett å glemme at mannen har gjort fantastiske ting i løpet av det siste tiåret også. A.I.: Artificial Intelligence, Minority Report, Münich, og, en av mine favoritter, Catch Me If You Can, er kun noe av det som har kommet de siste årene. Men etter den litt skuffende Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull, ble det stille i noen år. Det gledet meg derfor stort da jeg fikk høre at han skulle komme med to filmer i løpet av høsten 2011. På eventyr med Tintin – Enhjørningens hemmelighet var en flott og underholdende animasjonsfilm, dog ikke helt uten mangler og svakheter. Forventningene ble derfor desto større til War Horse.

Se Three Monkeys omtale av På eventyr med Tintin – Enhjørningens hemmelighet her.

Med en gang bildene begynner å gli over lerretet og strykerne til John Williams høres gjennom høytalerne, er ingen tvil om at vi har med et nytt, storslått og fantastisk vakkert Spielberg-univers å gjøre. På det engelske høylandet ser vi det unge føllet som utforsker verden med den nysgjerrighet som et barn har. Jo da, her er det visst bare å lene seg tilbake og nyte reisen.

Det er hesten Joey som er hovedpersonen. Gjennom en humoristisk og kløktig fortalt markedsscene er det den fattige, forfyllede bonden Ted Narracot (Peter Mullan) som får den flotte fullblodshesten. Problemet er bare at det var en sterk ploghest han egentlig skulle ha. Sønnen hans Albert, (Jeremy Irvine) faller likevel for hesten og trener ham opp på gården. Men idyllen skal ikke vare. Det bryter ut krig i Europa, og Joey blir sendt med de britiske soldatene til skyttergravene i Frankrike. Derfra bærer det frem og tilbake mellom tyskere, franskmenn og engelskmenn. Nevneverdige roller er også Emily Watson, som Alberts mor, David Thewlis, som den onde gårdseieren og Tom Hiddleston og Benedict Cumberbatch som kaptein og major.

Og det er søtt, sukkersøtt til tusen. Patosen og sentimentaliteten flyter ut av kinolerretet og treffer deg med et plask. Det er nesten på grensen til det kvalme og latterlige, men det er tross alt Steven Spielberg vi snakker om. Han flytter patosgrensen helt ut på kanten av det som er tålbart, men er selvsikker nok til å holde det innenfor. Og når det da funker så treffer det deg rett i hjerterota. Det er deilig å se noen som igjen makter denne balansegangen, for det ender med å bli riktig så rørende.

Filmen har dessverre noen større problemer enn overdrevet patos, og det skyldes først og fremst de menneskelige karakterene. Noen funker vel og merke kjempefint. Den britiske sekvensen først er såpass karikert og romantisert at menneskene ikke trenger noen mer realistisk fremstilling. Men når den illusjonen brytes med krigens inntog, trengs det karakterer med mer dybde, bedre dialog og bedre fremføring. Og når både tyskere og franskmenn snakker engelsk (med ikke lite overdrevet aksent), faller nok jeg litt av. For min del hadde jeg nok ønsket at ”virkeligheten” (her i form av første verdenskrig), skulle oppleves litt mer virkelig, i kontrast til det helt tydelige eventyrlandet i filmens første akt. Selv om vi beveger oss vekk fra det pene, er fortsatt landskapene litt for styggvakre og handlingen litt for snill. Her skulle vi gjerne ha hatt litt mer av Spielberg slik han var med Saving Private Ryan.

Den episodiske inndelingen fungerer greit nok. Det blir hesten vi følger med, mens de menneskelige karakterene forblir ”tilfeldige forbipasserende”. Likevel skulle jeg nok også ønske å se hvordan filmen hadde blitt i en mer lineær eller flytende dramaturgi. Kanskje hadde det gitt filmen en større dybde på andre områder? Kanskje hadde krigen føltes lengre og verre, og idyllen på det engelske høylandet mer tiltrekkende?

Uansett problemer i oppbygningen er det ingen tvil om at det er stilistisk sett en av årets absolutt vakreste filmer. Janusz Kaminski er Spielbergs faste fotograf, og her overgår han nesten seg selv. Realistisk er det ikke, men det er storslått, romantisk og eventyraktig. Sjelden har jeg sett England like flott filmet (kanskje med et nylig unntak med Andrea Arnolds Wuthering Heights, som jeg så under TIFF). I Frankrike er det raffinerte og maleriske sekvenser som kan minne om Stanley Kubricks Barry Lyndon, og andre brutale og voldelige med Saving Private Ryan. Og om ikke kinematografien skulle være grunn nok til å gi filmen en sjanse, er i alle fall musikken til John Williams det. Personlig opplevde jeg musikken til Tintin som noe pregløs i forhold til det Williams pleier å levere, men i War Horse er mannen absolutt tilbake med hans kanskje beste soundtrack siden Harry Potter og Fangen fra Azkaban.

War Horse betegner seg nok ikke som Spielbergs aller største prestasjon, men er likevel verdt et kinobesøk. Det er jo vår tids største historieforteller som nå igjen kommer med et flott eventyr. Jeg har kritisert litt for filmens oppbygning og bruken av menneskelige karakterer, men rent fortellermessig er det regi på toppnivå. Jeg kjedet meg aldri, og var direkte overrasket da jeg hørte i etterkant at filmen varte i nesten to og en halv time. Er du en kynisk kinogjenger vil du nok oppleve deler av filmen noe kvalmende og latterlig. Føleriet smøres på med tykke penselstrøk; vi befinner oss dypt inne i romantikkens eventyr. Men det er nesten umulig å ikke la seg røre. Selv for en relativt lite hesteinteressert filmnerd som meg, lar jeg meg engasjere med hesten Joey, som for øvrig gjør filmens definitivt beste rolleprestasjon. Vennskapsforholdet han får med den en av de andre hestene i kavaleriet er fantastisk godt laget, og en av filmens aller beste skildringer.

Det er i alle fall godt å se at mesterregissøren er tilbake, og jeg gleder meg stort til den neste Spielberg-filmen, som kommer allerede i desember i år; Lincoln. Jeg håper dog på en litt mer voksen, intelligent og kanskje samtidsaktuell film.