Ladri di biciclette

Italia rett etter krigen var full av ny realisme, gjerne kalt neorealisme. Det var en tid for oppreisning etter Mussolinis fascistiske styre. En ny vår. Og om våren tar man sykkelen frem …

Ladri di biciclette, eller Sykkeltyvene som den heter på norsk, ble regissert av Vittorio De Sica i 1948 og handler om en arbeider som lever i fattige kår, men som endelig har greid å skaffe seg en og jobb. Det eneste han trenger er en sykkel. I løpet av den første arbeidsdagen blir sykkelen stjålet og vi følger ham og sønnen gjennom Roma på leting etter sykkelen. Men ingensteds han henvender seg har hjelp å gi.

Filmene fra denne perioden skulle skildre hvordan livet i Italia var på en realistisk måte, og selv om vi i dag til tider er vant med enda mer realistiske filmer, var dette noe helt nytt da det kom. Vi får her et innblikk i hvordan den harde hverdagen i Italia var. Vi får se hvor viktig denne sykkelen egentlig er for Antonio og hvor dramatisk et tyveri er.

Vel så mye som selve realismepreget og temaene om fattigdom og den stusslige hverdagen, handler det også om samhold. Forholdet mellom far og sønn er en gjenganger i filmen. Den ni år gamle Enzo Staiola er blitt kåret til en av de beste barneskuespillerne gjennom tidene, og hvordan lojaliteten hans er til faren er slående vakker å se på. Samholdet er også skildret om hvordan venner hjelper hverandre, noe som her kommer både til fordel og ulempe for våre to helter.

Til slutt blir det hele et spørsmål om hva man kan gjøre om man bare er desperat nok. Og om man er en som skiller seg ut eller en av massen …

Siden mitt forhold til italiensk neorealisme kun baserte seg på at jeg kjente navnet, hadde jeg nok en litt annen forventing til filmen. Men den overasket meg virkelig – i en positiv retning. Det er mulig å se sammenheng med en mye nyere film; La Vita è bella (Livet er Herlig, 1997), der mye av den samme tematikken tas opp på samme måte.