Disneys oppreising
Vil nylig lanserte Tangled sende Disney inn i en ny storhetstid? Her går vi gjennom litt ekte Disney-nostalgi.
I anledning norgespremieren til Tangled, eller To På Rømmen som den heter på norsk, har jeg tenkt til å komme med en litt utradisjonell omtale av filmen. I stedet for en helt vanlig anmeldelse vil jeg heller prøve å sette den i lys av Disneys produksjoner de siste 20 årene.
For Disney-filmer er ikke helt som andre filmer. Det er etter min mening mye mer interessant å se på hvordan de siste to tiårene (pluss litt mer) har gjort Tangled til det den er – et ledd i en oppreisning for Disney-klassikerne.
La meg først få si det at etter å ha sett Disneys 50. «klassiker» (i henvisning til deres selvutnevnte klassikerstatus) var jeg positivt overrasket. Dette var på mange måter en god gammeldags Disney-film som inneholdt de fleste konvensjonene som hører med. Likevel føler jeg at jeg egentlig burde ha forventet mer. Det er ikke akkurat særlig nyskapende og vi har jo egentlig sett det før.
Jeg anbefaler likevel å se filmen. Det er en god Disney-film, absolutt. Dessverre vises den ikke alle steder på originalspråket, men den fungerer til en viss grad på norsk også, (selv om jeg ikke akkurat var stor fan av Christian Ingebrigtsen og Marion Ravns dubbinger). Her er i alle fall et kjapt handlingsreferat (uten spoilere): den vakre prinsessen Rapunzel blir bortført som spedbarn og har gjennom sine atten år sittet fanget i et tårn, da hun har et magisk hår som holder en slem, gammel dame ung og vakker. En dag klatrer en ettersøkt tyv opp i tårnet og hun tvinger ham til å ta henne med ut. Kan hun vende tilbake til sine opprinnelige foreldre og ta tilbake tronen? Handlingen er ikke direkte uforutsigbar, og det er ikke egentlig så farlig hvordan det går – det vet vi jo. Allerede i dette korte sammendraget finner man referanser til tre-fire andre Disney-filmer, og flere er det i selve filmen.
Men la oss nå gå litt tilbake i tid og se på hva som har ført til denne oppreisningen som jeg skrev om tidligere. I de første 40 årene Disney lagde helaftens animasjonsfilmer var de ganske enerådende. De hadde ikke noen særlig konkurranse og kunne selv definere hva som skulle kjennetegne den klassiske Disney-filmen. Fra Snehvit og de syv dvergene i 1937 og frem til rundt 1950 etablerte studioet seg i markedet. Hollywood var ikke kjent for å være kjærkomne mot nykommere, men gjennom filmer som Fantasia (1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942) ble Walt Disney Studios virkelig sett på som noe ganske spesielt. 1950-tallet fortsatte med de store eventyrfilmene. Askepott (1950), Alice i Eventyrland (1951), Peter Pan (1953), Lady og Landstrykeren (1955) og Tornerose (1959) var de største titlene her. På 1960-tallet ser vi tegn til litt mer moderne og eksperimentelle filmer, som 101 Dalmatinere (1961), Mary Poppins (1964) og Jungelboken (1967). Endringen er langt i fra tilfeldig, da det foregikk store endringer i filmbransjen generelt på denne tiden. De europeiske nye bølgene hadde fått sitt inngrep på amerikansk film, og til og med noe så standardisert som Disney-filmene ble påvirket, om enn kanskje ikke så veldig synlig. 1970-tallet åpnet med Aristokattene (1970), fortsatte med Robin Hood (1973) og Bernard og Bianca (1977).
