KVIFF13: oppsummering og konklusjon

Filmer er sett, prisene er delt ut, og vi oppsummerer noe av vår opplevelse av festivalen.

Festivalen er over og vi er på hjemreise fra Karlovy Vary International Film Festival. Både min reisekamerat Øystein og meg selv er svært fornøyd med festivalen som helhet, forventningene tatt i betraktning.

Først og fremst må det sies at Karlovy Vary må være en av filmfestivalene med de flotteste omgivelsene. Byen er fantastisk vakker, og ligger midt i et skogkledt kupert terreng. De flotte og ærverdige bygningene er et studie i seg selv, og hadde man ikke vært opptatt med å se film, skulle vi gjerne ha utforsket byens spa og bademuligheter mer.

Det merkes også at KVIFF er en svært populær festival, og vi som tenkte at det var greit nok å satse på publikumfestivalpass (var litt for sent ute til å skaffe presseakkreditering), fant kjapt ut at billettene gikk fort, og at det å skaffe billetter var vanskeligere enn vi var forberedt på. Heldigvis var det slik at utsolgt aldri er utsolgt, og ved å sitte i kø utenfor salene og vente til ledige plasser frigis fem minutter før filmstart, kom man som regel inn – om man var ute i god tid. Verre var det selvfølgelig at det alltid ble filmer man ønsket å få se som man rett og slett ikke rakk. Noen av disse titlene var The Great Beauty, Heaven’s Gate, Mood Indigo, The First Movie med flere.

Karlovy Vary er en såkalt A-liste-festival – altså i høyste rang på samme nivå som Berlinalen, Venezia og Cannes. Likevel merktes det på noen av filmene i konkurransen at dette likevel ikke var det ypperste toppsjiktet av film. Selv med glitter og glamour og kjendiser på rød løper, vistes det at noen av festivalfilmene var av nesten amatørmessig kvalitet. Ikke nødvendigvis dårlig, men det føltes litt som restene som ikke kom med i Cannes. Mange husker kanskje at det var norske Mer eller mindre mann som stakk av med hovedprisen under fjorårets festival, noe som er supert for norsk film, men virker veldig merkelig i sammenligning med den norske mottakelsen av filmen (som var heller lunken). Det var derfor vi forholdt oss litt skeptisk til vurderingen av filmene i konkurranseprogrammet.

     Ærverdige Grandhotel Pupp ble brukt som kinosal

Samleside for KVIFF-artiklene finner du her.

Men med dette forholdet til konkurransen, var det derfor litt oppløftende å se resultatene. Det elegante og friske krigsdramaet Le Grand Cahier, regissert av János Szász stakk av med hovedprisen. En artikkel om filmen er under produksjon, og er ute om ikke lenge. Ben Wheatleys kunstnerisk utfordrende kammerspill A Field in England fikk juryens spesialpris. Vi så filmen og fant den svært interessant, men den krever absolutt et gjensyn før vi kan si noe særlig intellegent om den, (mumlende, utydelig engelsk uten undertekster var også et stort problem for filmopplevelsen). Jan Hřebejk fikk regiprisen, for den tsjekkiske filmen Honeymoon, som vi dessverre ikke fikk sett. Den amerikanske indiefilmen Bluebird fikk ros for skuespillet, og de fire skuespillerinnene Amy Morton, Louisa Krause, Emily Meade og Margo Martindale delte prisen for beste kvinnelige skuespiller. Siden filmen bæres av nettopp disse skuespillerprestasjonene, var prisen fortjent tildelt. Mer overraskende, men ikke mindre fortjent, var det kanskje at islandske Ólafur Darri Ólafsson fikk prisen for beste mannlige skuespill, for filmen XL. Dette er en hyperaktiv ekstremitet av en film, og rollen som kåt alkoholiker innenfor den islandske fiffen har nok mildt sagt vært en krevende rolle å fylle. Til slutt var det også veldig godt å se at juryen, med selveste Agnieszka Holland (Europa Europa, The Secret Garden) som jurypresident, heldigvis ga en special mention til Filmstedets favoritt Papusza. Den har nok ikke de typiske vinnertrekkene – til det er den for ambisiøs og har for lite umiddelbar publikumstekke, men er likevel et fantastisk flott filmverk, (som du kan lese i filmomtalen).

Resten av resultatene kan du lese her.

Vinnerfilmen Le Grand Cahier

Siden vi tydeligvis er et av de ytterst få (og kanskje det eneste) norske mediet som har dekket festivalen, undrer vi oss selvfølgelig over hvorfor Karlovy Vary ikke trekker større oppmerksomhet. Norsk film har hatt tradisjon for å gjøre det bra her, og det var i år hele fem norskproduserte filmer på programmet: Før Snøen Faller, Bawke, Flukt, Reprise og Tuba Atlantic. Flere av dem er eldre, og ingen var med i hovedprogrammet, så dette gjør nok at interessen er vesentlig mindre. Likevel er det jo interessant å følge opp festivalen som kåret Mer eller mindre mann til fjorårets vinner (eller er det kanskje nettopp derfor festivalen ble mindre interessant?). At festivalen også kommer så tett etter Cannes er nok også en grunn.

Men presse eller publikum burde absolutt ikke ha vegringer for å reise til denne flotte filmfestivalen. Det tsjekkiske prisnivået burde vel også være et argument for nordmenn som ønsker billig festivalferie.

Flere artikler om filmer fra festivalen vil fortsatt komme på siden, så følg med.