Øysteins toppliste 2014

Se også Eivinds toppliste her.

Så til listen: med mange visninger blir det også mange gode opplevelser, jeg bestemte meg for å lage en liste over mine tjue favorittfilmer av året, men med så mange gode filmer kunne listen like så godt vært over de femti beste. Av logistiske årsaker har jeg likevel valgt å holde meg i skinnet og endt opp med en bobleliste på førti ekstra filmer som jeg synes var gode i år og en knallsolid liste på tjue som har pekt seg ut akkurat litt mer i positivt fortegn. Kos deg med mine tanker rundt valgene og bli gjerne inspirert til å søke ut filmene. Godt nyttår!

Boblere: Life May Be (Akbari, Couisins), The Double (Ayoade), August Winds (Mascaro), Wild Tales (Szifron), Mot Naturen (Giæver) Misunderstood (Asia Argento), Prinsesse Kaguya (Takahata), Over your Dead Body (Miike), The Lego Movie (Miller), Lucy (Besson), Boyhood (!) (Linklater), Guardians of the Galaxy (Gunn), Dawn of the Planet of the Apes (Reeves), Locke (Knight), Godzilla (Edwards), The Trip to Italy (Winterbottom), Grand Piano (Mira), Enemy (Villeneuve), Hotell (Langseth), Lilting (Khau), Turist (Östlund), Leviathan (Zvyagintsev), Miraklene i Toscana (Rohrwacher), Amour Fou (Hausner), Blind (Vogt), The Fool (Bykov), Fidelio, l’Odyssée D’Alice (Bortletau), Natt til 17. (Svensson), Calvary (McDonaugh), The Raid 2 (Evans), Snowpiercer (Joon-Ho), 71 (Demange), Venus in Fur (Polanski), A Street in Palermo (Dante), Ida (Pawlikowski), Noah (Aronofsky), Gjenforeningen (Odell), Moebius (Ki-Duk), Like Father Like Son (Kore-Eda), Vinden Stiger (Myazaki), The Canal (Kavanagh) og Only Lovers Left Alive (Jarmush).

20. Starred Up

Første film ut i årets liste er Starred Up av David Mackenzie, et intenst coming-of-age drama i et fengsel. Filmen utforsker aggresjon og et gnistrende far-sønn-forhold.  Jack O’Connell spiller filmens unge hovedperson som har blitt forflyttet fra ungdoms- til voksenfengsel. I det nye fengselet ønsker han å kreve respekt gjennom voldelig utfoldelse som flammer opp av hans, også innsatte, fars nærvær, spilt av en kraftig forbannet Ben Mendelsohn. Filmen er glimrende klippet og tar det nokså utbrente fengselsdramaet til nye høyder ved en briljant casting, alle rollene sitter som de skal og løfter verket.

En kommer ikke forbi at dette har vært et stort år for den oppadkommende stjernen Jack O’Connel. O’Connell har tidligere på året vært å se i 300: Rise of an Empire (Murro), den vellykkede thrilleren ’71 (Demange) og er snart å se i Angelina Jolies Unbroken som er rett rundt hjørnet. Jeg spår han en lysende karrière!

19. The Grand Budapest Hotel

The Grand Budapest Hotel er nok regissør Wes Andersons mest tegnefilmaktige til tross for at Anderson tidligere har laget animasjonsfilm med Den Fabelaktige Mikkel Rev. Linjene til sistnevnte er nok derfor de mest åpenbare innen regissørens filmografi.

Filmen er en hyperaktiv komedie hvor Andersons kjærlighet for nostalgi, stop-motion, senterkomposisjoner og detalj-lek dras så langt det går. Den helt store dybden i verket har nok kommet litt i skyggen av alle stilgrepene, men så er det jo heller ingen som klarer å gjøre noe så særpreget og underholdende som det Anderson gjør her. Filmen er en fryd å se på, samt et storverk innenfor det den driver med (jeg kom til å tenke litt på Flåklypa Grand Prix (Caprino) i noen av sekvensene og i de karikerte figurene). Selv om den manglet den helt store sjarmen til Moonrise Kingdom fra 2012 er filmen et kjærkomment tilskudd til Andersons oeuvre.

18. Journey to the West

Listens eneste film som er under en time lang. Tsai Ming-Liang kjører her sitt svært langsomme tempo enda et par hakk ned fra det han gjør til vanlig. Journey to the West er en meditasjon over menneskets plass i bylandskapet vi har skapt for oss selv. En kompromissløs film som observerer en rødkledd munk, spilt av Lee Kang-Sheng, som spaserer rundt i storbyen i en sneglefart på 30 sekunder per skritt (sakte nok til at slike detaljer fester seg). På sin mediterende vandring vekker han forundring, men hovedsaklig likegyldighet fra forbipasserende, bortsett fra en sliten mann spilt av Denis Lavant. Han henger seg på og følger munken hakk i hel i den svært kontrollerte prosessen. En krevende oppgave med mindre man er nettopp Denis Lavant eller Lee Kang-Sheng. Begge skuespillere er kjente for sitt intense nærvær og deres utrolige kroppslige beherskelse, og de får bruk for kvalitetene til det ytterste i denne filmen. Regissøren er som vanlig svært tålmodig, og ut i fra spontaniteten i bildene kontrastert med roen og beherskelsen til de to herrene skapes det noe sublimt. Eksempler på dette ser man når munken passerer en utstillingsdokke, eller bruker et kvarter ned en trapp til en T-banestasjon hvor folk haster seg forbi.

Ming-Liang setter det gamle mot det nye, og samspillet/motsetningene skaper vakker kunst. Filmen har noen fantastiske komposisjoner, arkitektur, speil, former, lys og farger. Tempoet er til tider frustrerende, men som vanlig hos regissøren dysses man etterhvert inn i en verden hvor tid blir noe flytende. En times tid etter filmen gikk jeg fortsatt rundt i sneglefart og observerte verden rundt meg, et banalt, men viktig budskap i en hyperaktiv virkelighet.

17. Free Fall

Regissør Gyorgy Palfi fortsetter sin kompromissløse filmografi, og Free Fall kan minne om en mellomting av regissørens undervurderte perle Taxidermia (2006) og hans eklektiske hyllest til filmhistorien Final Cut – Ladies and Gentlemen (2009). Denne gangen har Palfi laget en tablåbasert film som finner plass i en ungarsk drabantby-blokk.

En robust gammel dame (spilt av Piroska Molnár kjent fra Tvillingenes Dagbok (2013) og Taxidermia) hutrer seg til taket av blokken til tonene av Amin Tobins stilige elektronika. Vel fremme stiller hun seg majestetisk på kanten og hopper de syv etasjene ned. Trillevesken hennes har fått noen skrammer, brillene er knust, men kvinnen reiser seg opp, børster jakken sin og setter i gang med runde to, steg for steg, etasje for etasje. På veien tar kameraet oss med bak lukkede dører, én dør for hver etasje. Hvert innblikk leder oss til absurde scenarier bygget opp som punchline-baserte kortfilmer, det ene særere enn det andre. De ulike leilighetene behandles også med hvert sitt unike stilvalg. Fra kvalmende overdreven sitcom med voldsom tv-visualitet à la japansk gameshow til klamme og fargesterke kammerspill. Filmen fungerer som et harselas med blokk-kulturen i Ungarn og de småborgerlige beboernes villfarne moderniseringsprosess. Et glimrende eksempel er Palfis kommentar til abortdiskusjonen, en ung kvinne har bestemt seg for å ta en slags baklengs fødsel, det mest naturlige i verden, da hun har kommet fram til at det strengt tatt «ikke passet så godt å ha barn nå».

Scenariene minner av og til om noe fra Gary Larsons univers, de er absurde, subversive og ikke minst svært morsomme.

Filmen er kort og noen sekvenser sitter bedre enn andre, men Palfis driv til å lage versatil film som spiller på så mange strenger, og at han forsatt får det til å se bra ut, oser av bravur på tross av en noe tåkelagt helhet.

16. Nånting Måste gå Sönder

Nånting Måste Gå Sönder av Ester Martin Bergsmark ble en av de deilige festivalopplevelsene for meg i sommer. Det var siste kvelden på Karlovy Vary filmfestival og det var kun én film vi var i nærheten av å rekke, en svensk queer debutfilm. For å være helt ærlig var ikke forventningene skyhøye og jeg hadde nok strengt tatt fylt festivalkvoten for den gjeldende uka. I løpet av få minutter opplevde jeg likevel noe som kunne ligne en vellykket sommerflørt. Filmen hadde en rå og emosjonell kraft i seg med en punka, rett fra levra holdning. Med nydelig frekke Tami Tamakis synthpop på lydsporet samt et sanselig og lekkert fotoarbeid gikk elementene opp i en høyere enhet for meg denne sene sommerkvelden.

En av årets store overraskelser og etter min mening årets sterkeste svenske kort. Jeg skrev en positiv omtale av filmen for heftig.no som kan leses her.

15. Stammen

Stammen eller Plemya er nok årets debutfilm for min del, Miroslav Slaboshpitsky har maktet å lage en film som behandler grunnleggende menneskelige emosjoner tatt til det ekstreme. Den ukrainske filmen er helt uten tekst eller tale, og dens handling finner sted på en kostskole for døvstumme. Uten tale baserer Slaboshpitskys språk seg heller på det som formidles av kropper, klipp og bilder uten at filmen blir mindre universell av den grunn. Det er et interessant premiss som er gjennomført til en grad det står det respekt av. Intrikate longshots, energien hos skuespillerne og originaliteten er det som hever filmen til noe helt spesielt, med en tematikk jeg grublet mye over i løpet av året som gikk.

14. Edge of Tomorrow

Med Edge of Tomorrow trekker regissør Doug Liman det lengste strået i kategorien årets actionfilm. Blockbusterne har hatt et kvalitetsmessig godt år, med relativt gode filmer som Godzilla (Edwards), Guardians of the Galaxy (Gunn) og Dawn of the Planet of the Apes (Reeves) (og ikke minst Interstellar (Nolan)).

Edge of Tomorrow kan godt være den beste renspikkede actionfilmen jeg har sett på mange år. Det er deilig å se filmer som drar High Concept-formelen til nye nivå. For selv om filmens premiss er ganske rett frem er den fortsatt glimrende oppfinnsom og intrikat. Tom Cruise foretar en dannelsereise fra feig «reklamemann» til actionhelt og klarer på veien å fremmane noen virkelig vittige sekvenser à la Groundhog Day (Ramis). Emily Blunt gjør også en god rolle og sementerer seg som en svært stødig actionheltinne. Filmen holder seg for god for noen åpenbare fallgruver, og har et lydspor og en koreografi ved seg som holder engasjementet oppe hele veien. Jeg følte meg heller aldri fanget i noe CGI-mareritt, noe som innholdet tatt i betraktning er en stor bragd i seg selv.

13. Gone Girl

David Finchers nyeste film ble en sann glede for meg og hans på mange måter beste film siden mine personlige Fincher-favoritter Se7en og Fight Club. Filmen er i første omgang en så til de grader spennende bortføringsthriller levert med stålkontroll. Her er det tvister på tvister hele veien og det er på et imponerende vis Fincher makter å holde det hele sammen. I andre omgang er filmen en glimrende satire over hvordan vi ønsker å konstruere oss selv utad tatt til det ytterste. Det er noe falskt over alle karakterene i filmen, en falskhet som filmens egen fremtoning er med på å gjøre narr av i all sin prakt (bare tenk på Pieta-sekvensen). Ben Affleck kan nok sies å gjøre sitt livs rolle her og Rosamund Pike har virkelig vist at hun har mange strenger å spille på i en forrykende rolletolkning.

12. Under the Skin

Filmen er som inkarnert kaldsvette, stille, kjølig og skiftende mellom det hyperstiliserte og en nedpå realisme. Fremfor narrativ, er det stilen og stemningene som råder i Jonathan Glazers nyeste sci-fi, en observasjon av mennesket som en art, eller særskilt mannen, speilet i Scarlett Johanssons rollefigurs besnærende tilstedeværelse.

Johansson spiller en utenomjordisk som lokker håpefulle menn med seg hjem. Det er noe sårt, flaut og mannlig med karene som gledelig lystrer og følger henne. Så klart til noe som virkelig er for godt til å være sant – deres tenning blir deres undergang. Her har castingen virkelig truffet spikeren, å sette superstjernen Johansson inn i britgritens Glasgow med byens halv- tjukke, bleike fotballfans skaper i seg selv en påfallende kontrast. Følelsen av at det er noe som ikke stemmer kryper under huden. Kontrasten deles med filmens vesen, den grå settingen på den ene og det stilistisk utenomjordiske på den andre skaper en motsetning med en voldsom kraft for uttrykket. Apropos kraft, Mica Levis musikk og særlig hans tittelspor Death er noe av det nifseste jeg har hørt.

En svært fascinerende og mystisk film som setter et spennende lys på kjønnsroller, men først og fremst en svært besnærende og isende opplevelse.

11. Winter Sleep

Nuri Bilge Ceylans Vintersøvn vant gullpalmen under årets Cannes og kan sees på som en krone på verket til regissøren etter at han har levert flere filmer som har sniffet på hovedpremien de siste årene. Filmen er et glimrende kammerspill som foregår i rurale Anatolia i Tyrkia. Filmens innsiktfulle dialog og skuespillerdrevne drama kan minne mye om Bergman på sitt beste. Gjenkjennelsesfaktoren i språket «bak» språket, og de smålige situasjonene den Tobias i tårnet-aktige hovedpersonen Aydin (Haluk Bilginer) opplever, gjør at filmen på tross av sine tre timer fremstår som svært drivende og til tider også riktig morsom. Rommene, miljøet og hvordan disse er skildret i filmen, i et samspill mellom det trange og det åpne, skaper en flott avslappende temporalitet, filmen tar deg imot med åpne armer. Filmen er deilig klok, situasjonbasert og oppriktig.

Se topp 10 på neste side.

Sider: 1 2