Eivinds toppliste 2015
Listen i år er noe annerledes enn den pleier. Det er det flere grunner til, og noen av aspektene med det vil jeg drøfte litt innledningsvis. For det første er det i år ikke en rangert liste. Hva? Ikke en kåring, lurer du kanskje på? Grunnen er så enkel – og kanskje så feig – at det har vært komplett umulig for meg å komme frem til en klar vinner og en ordentlig rangering. En sånn kåring skal tas seriøst, for listelaging er dødsseriøs sport og selvsagt skrives sånne lister i stein og vil for alltid være definerende for både meg som person og for filmåret 2015. Ettersom jeg på slutten av året ikke har hatt tid eller mulighet til å ta gjensyn eller se meg opp på manglende filmer, føler jeg meg ikke komfortabelt med å gjøre en halvveis kåring, der førsteplassen nesten føles tilfeldig plukket ut. I stedet presenterer jeg en liste over de 15 beste filmene jeg så i 2015, rangert alfabetisk.
Men bare det å skulle velge ut femten filmer for et år er problematisk. Hva er det man egentlig bedømmer? De mest vellykkede filmene i forhold til deres forutsetninger? Eller er det om å gjøre å trekke frem filmer som tør å være utfordrende, bryte filmatiske barrierer, men kanskje ikke er like ”vellykket” på alle plan? Og hva vil det egentlig si at noe er vellykket? Jeg kan ha hatt stor glede av en film under selve visningen, men opplevd filmen som totalt forglemmelig i etterkant. Andre filmer kan være en mare å komme seg gjennom, men vil komme til å sitte i meg i årevis. Jeg kan noen ganger se på en film at den inneholder masser av kvaliteter, men jeg greier bare ikke like dem, og andre ganger er filmene så sjarmerende amatørmessige at jeg likevel vil gi dem litt elsk. Noen filmer er førstegangsforelskelser som kanskje aldri kunne bli noe mer enn akkurat det, og et gjensyn avslører filmens problemer. Andre filmer må kanskje sees flere ganger, men vil fra da av være en kjærlighet man har med seg for resten av livet.
Våre følelser til film er kompliserte, og minner til en viss grad om hva vi føler for mennesker rundt oss. Noen få elsker vi, mange liker vi, noen hater vi, og en stor porsjon anser vi som ganske uinteressante. Derfor blir selvsagt lister og kåringer alltid like subjektive som alt annet vi forholder oss til.
Det er også andre grunner til at denne listen er litt annerledes enn tidligere. For meg har 2015 vært et svært spesielt filmår, da jeg har brukt mye tid (og penger) på å oppsøke store filmfestivaler. Dette året debuterte jeg som festivaldeltaker på filmfestivalen i både Berlin, Cannes og Venezia, i tillegg til å ta et gjensyn med Karlovy Vary og alltid elskverdige Tromsø. På grunn av ombygging var kinoen i Lillehammer stengt fra januar til august, som gjør at jeg har mistet mye film som har hatt kinodistribusjon i Norge. Jeg føler meg noen lunde ajour med de viktigste titlene, men det er også påfallende mangler.
Tidligere år har jeg også fulgt regelen om å kun ta utgangspunkt i norske kinopremierer. Filmer som har premiere i Norge på nyåret, spares til neste år. Ettersom majoriteten av nye filmer jeg har sett i år har vært festivalfilmer, og overraskende mange av dem får norsk distribusjon, blir dette veldig hemmende for årets liste, så denne gangen dropper vi alle dogmatiske regler om premieredato. Om filmen har vært regnet som ny på visningen jeg så den (noe som tar vekk retrospektiver og relanseringer), kan den kvalifiseres. Det vil derfor være flere filmer på listen som får norsk premiere nå i 2016.
For boblere og skuffelser gå til neste side, eller gå direkte til de 15 beste på side 3.