Submarino

Submarino er kort sagt en depressiv film. Hele filmen gjennom er det to ting jeg tenker på: fatalisme og The Road. Fatalisme fordi det hele ser ut til å være dømt til å ende i helvete, eller under vannoverflaten hvis man tolker tittelen litt.

Dessuten så virker filmen som en slags dansk versjon av filmen The Road av John Hillcoat. Det er to grunner til dette. For det første så har vi det helt klart for oss at alt som skjer er tragisk, og for det andre så er det også her et sterkt bånd mellom far og sønn.

Filmen starter ganske idyllisk med en scene der tre brødre er samlet under et hvitt teppe. De to eldste som er ca 8-10 år gamle er i ferd med å døpe den minste som ikke ser ut til å være mer enn et par måneder. Men dette er også den eneste scenen i filmen som ikke er depressiv. I neste scene ser vi en av de eldre brødrene som røyker, før moren kommer tilbake fra byen, på jakt etter noe å drikke. Da hun ikke finner flaska med alkohol slår hun den eldste sønnen og beskylder han for å ha tatt den, noe som også viser seg å stemme. Det ser ut til å klippes litt frem og tilbake i tid, noe som er med på å underbygge et noe ustabilt liv. Og før vi vet ordet av det så er den minste av brødrene død. Det er først etter dette at filmen virkelig begynner, ca 20-30 år fremover i tid. Moren har akkurat død og de to gjenlevende brødrene sitter igjen med psykiske problemer fra fortiden. Herfra går det stort sett bare nedover. Kort sagt så begynner filmen med dåp og slutter i begravelse.

Filmen virker stort sett ganske så realistisk. Det er lite eller ingen bruk av spesialeffekter og det meste ser ut til å være tatt opp på virkelige steder. Derimot så har den noen overgangsklipp der lyset blir dempet slik at vi for eksempel bare ser ansiktet til hovedpersonen.

Regissør, Thomas Vinterberg får et stort pluss for at filmen er følelsesmessig gripende i noen scener. Jeg kan godt forstå karakterenes handlinger i de fleste av situasjonene, og jeg synes rett og slett synd på dem på grunn av oppveksten de måtte ha hatt med moren. Filmen blir derimot litt lang og det er et par scener jeg synes er litt unødvendige. Likevel er det en interessant film som trekker fram Freud lignende tanker, og på et nivå så kan kvaliteten på filmen også sammenlignes med The Road. Det er likevel noen elementer som ikke får den helt opp til dit jeg skulle ønske den var.