Opplevelsen av en film og filmkritikkens rolle
Hvordan inngår filmkritikk i opplevelsen av en film? Mine tanker om temaet.
Innimellom havner jeg inn i en diskusjon om hvordan man egentlig skal skrive filmkritikk. Dette er et spørsmål det ikke finnes noe fasitsvar på og en diskusjon man ikke blir enig om, men som alle som skriver om film bør ha noen meninger om. I denne artikkelen vil jeg prøve å forklare hvordan jeg tenker når jeg skriver en artikkel om en film, og hvordan jeg mener filmkritikk inngår i opplevelsen av en film.
Filmstedet har som policy at anmeldelser og omtaler skal ha et subjektivt preg, men også inneholde en viss faglig tyngde. Dette har naturligvis litt med målgruppe å gjøre, men inngår også i hvordan jeg mener film bør oppleves.
La meg starte med det.
Den store filmopplevelsen starter etter min mening en god stund før man faktisk setter seg ned i kinomørket og projektoren kaster sine første lysglimt mot lerretet. En god filmopplevelse starter fra man først hører om filmen. Fra man begynner å lese om filmen, se bilder og klipp og begynner å glede seg til filmen. Man skal absolutt ikke undervurdere perioden før man ser en film. Så kommer de første anmeldelsene av filmen, og man leser ivrig for å få et slags bilde på hva man skal forvente.
For en ganske regelmessig kinogjenger som meg selv, er det vanskelig å komme gjennom hele denne prosessen, da jeg ofte går og ser filmer uten noen form for forventninger, og uten anelse om hva det er for noe. Men jeg representerer vel heller ikke mangfoldet.
Så etter man gjerne har brukt en del tid på å se frem til filmen, kommer endelig dagen da man får se den. Ofte er filmvisningen en slags sosial happening, og en filmopplevelse er sjelden en ensom opplevelse. Hvorvidt filmen innfrir dine forventninger eller ikke er egentlig ikke så viktig (men forhåpentligvis gjør den det), da man gjerne uansett kan ha noe å si om filmen. Man diskuterer gjerne det man har sett, og uansett hvor mye faglig bakgrunn man har eller ikke, vil alle gjøre seg opp en slags mening.
Har man kommet gjennom disse stadiene, går man gjerne til det neste skrittet: å oppsøke andre meninger. Man leser anmeldelser på nytt, og får nye tanker om filmen. Og kanskje, hvis man er heldig, kan man lære noe nytt også. Hvorvidt filmen faktisk var bra eller dårlig spiller ganske liten rolle.
Et nylig eksempel for meg personlig, var filmen Melancholia. Jeg hadde sett lite av Lars von Trier, men begynte å høre og lese mer og mer om denne filmen. Så før filmen hadde premiere bestemte jeg meg for å se gjennom en rekke Trier-filmer. Dette bygde opp mine forventninger mer og mer, og gjorde hele opplevelsen av Melancholia mer spesiell. Så kom de første reaksjonene fra Cannes, og jeg gledet meg ikke noe mindre. Da filmen også innfridde mine forventninger var jeg naturligvis overbegeistret. Jeg skrev raskt en anmeldelse, og var med i livlige diskusjoner med andre som også hadde sett filmen, eksempelvis i Three Monkeys. Så kom enda flere anmeldelser som jeg ivrig leste gjennom og jeg lærte mer og mer om filmen. Jeg endte også opp med å se filmen tre ganger på kino, og oppdaget hver gang nye ting ved den. Melancholia er fremdeles i post-kinoopplevelsesperioden for meg, og vil forhåpentligvis være der lenge.
Å gå gjennom hele denne prosessen for hver film en ser vil vel nesten være umulig, i alle fall hvis man ser en del film. Men alle vil nok ha forskjellige opplevelser av forskjellige filmer, og her beveger vi oss derfor inn på mine tanker om filmkritikk sin rolle opp i det hele.
For hva er det egentlig en filmanmeldelse skal gjøre? Skal den kun være en anmelders subjektive anbefaling eller fraråding av en film? Skal en filmanmelder kun fortelle deg hans eller hennes personlige opplevelse av en film? Eller skal det også være en faglig tyngde der som bærer preg av at anmelderen tar filmen på alvor? At anmelderen formidler en større kunnskap om filmen og gir leseren noe mer – altså et slags læringsutbytte?
Under Amandus-festivalen i vår var jeg på et foredrag med Filmmagasinets anmelder Einar Aarvig, som fortalte om hvordan han anmeldte film. Hans viktigste budskap var subjektivitet: at en anmelder aldri må gi inntrykk av at dette er noe annet enn en subjektiv oppfatning av en film. Han eksemplifiserte med at hvis en film inneholdt mye vold og det stred i mot ens egen moral og prinsipper, var det verdt å nevne i en anmeldelse.
Og det er her det virkelig skurrer for meg. For hvis en er ansatt som filmanmelder og faktisk tjener penger på å se film (eller om man ikke gjør det, og bare utgir seg for å være filmanmelder på et nettsted man har opprettet helt selv), blir man automatisk regnet som mer kunnskapsrik enn Ola Nordmann. Og det er jo også greit, for en filmanmelder bør ha større kunnskap om film enn folk flest. Det er jo det han/hun er betalt for. Jeg mener at en filmanmeldelse skal si noe mer enn folk flest ville kunne greie å komme frem til selv. En filmanmeldelse skal både gi et inntrykk av om dette er en film som er verdt å se, men også komme med en grundig vurdering av filmen. Selvfølgelig innebærer det en del subjektivitet (da det er noe man aldri kommer forbi), men det innebærer også at man tar filmen på alvor og viser en større forståelse – om det så er i form av kontekstualisering, filmteori eller annet.
Hvis man er begeistret og fornøyd over en film man har gledet seg til, eller sint og veldig skuffet, oppsøker man gjerne mer informasjon om filmen. Man vil gjerne lære noe mer om noe man er engasjert i. Derfor blir alle disse veldig subjektive anmeldelsene som egentlig ikke sier noen verdens ting, veldig uinteressante for meg. Se for eksempel Aarvigs anmeldelse av kinoaktuelle Limitless. Her er mesteparten av anmeldelsen et ganske engasjert referat, mens kun de siste to avsnittene vurderer filmen (og de sier egentlig ikke særlig mye de heller). Det er ikke meningen å henge ut Aarvig her, da jeg er sikker på at han er en kunnskapsrik filmanmelder, men dette blir for meg i alle fall veldig platt og uinteressant. Jeg mener i alle fall at en filmanmelder bør gjøre seg fortjent til den rollen som vedkommende får. Hvis ikke kan man holde seg til Twitter, Facebook, forskjellige forum eller blogg.no, (med hederlige unntak, naturligvis).
Nettmagasinet Montages tok temperaturen på norsk filmkritikk i anledning Bent Hamers Hjem til Jul. Les Karsten Meinichs artikkel her, eller hør podcasten Filmfrelst om temaet her.
Så for å prøve å oppsummere dette her, så handler det om at jeg mener filmkritikk skal være noe mer enn den rent subjektive opplevelsen til anmelderen. En anmeldelse skal bære preg av større kunnskap, og gi leseren noe mer enn man kunne komme frem til selv. Dette er en del av opplevelsen en film tar med seg, som langt i fra kun er selve visningen av filmen.
Jeg håper og tror at Filmstedet greier å oppfylle kravene jeg her kommer med.