Eivinds toppliste 2015
15 fra 2015!
(i alfabetisk rekkefølge)
A most violent year
A Most Violent Year er en gangsterfilm uten en gangster i hovedrollen. Abel Morales (Oscar Isaac) ønsker å drive firmaet sitt på lovlig vis – fordi det er det riktige å gjøre – men bedriften blir selv rammet av organisert kriminalitet. Vi blir med inn i et New York på begynnelsen av 1980-tallet der den amerikanske drømmen virker vanskeligere å oppnå enn noen gang tidligere. Filmens aller største styrke er hvordan den skaper et så helhetlig og detaljert univers i denne litt skitnere delen av verdensmetropolen. J. C. Chandors film er litt som godteri for en filmfantast.
Anomalisa
Charlie Kaufman ble en av Hollywoods mest kjente manusforfattere med Being John Malkowich (1999) og Adaptation. (2002) – begge regissert av Spike Jonze. Han regisserte også sin første film, New York i et nøtteskall, i 2008, men så har det vært stille en stund. Nå er mannen tilbake med animasjonsfilmen Anomalisa, som på et vis benytter denne filmformen på en helt ny måte. Dette er et rent voksendrama, hvor animasjonen selvsagt styrker filmens underliggende tematikk. Det er imponerende hvor godt fremstillingen av mennesker faktisk er, som toppes med det som må være animasjonfilmhistoriens beste sex-scene!
Behemoth
En stillferdig, poetisk dokumentarfilm om Kinas industrielle revolusjon. Liang Zhaos film er et kompromissløst kunstverk, hvor det tidvis veksles mellom den mørke, djevelske industrien, og stiliserte speilkonstruksjoner. Den forteller om et Kina i kraftig endring, hvor tusenår gamle tradisjoner erstattes med store, moderne byer. Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Venezia, og var festivalens absolutt mest storslåtte kunstverk.
Bridge of Spies
De gamle er best, er det vel noe som heter, og når det gjelder Steven Spielberg stemmer det på en prikk. Det er fantastisk deilig når mesteren innfrir: et underholdende spiondrama fra den kalde krigen, svært stilfullt filmen, vittig skrevet (av Joel og Ethan Coen). Det er lenge siden Tom Hanks har vært så god, og det er svært gledelig å se at Mark Rylance nå får sitt fortjente gjennombrudd etter rollen som den sovjetiske spionen Rudolf Abel i Bridge of Spies.
Embrace of the Serpent
Ciro Guerras Embrace of the Serpent er en fortelling fortalt på på et spenn på over 40 år, om forholdet mellom shamanen Karamakate (Nilbio Torres og Antonio Bolivar) i Amazonas-jungelen og to vitenskapsmenn som søker etter en hellig, legende plante. Filmen er både en klassisk skattejakt på linje med Indiana Jones-filmene, og en eksistensiell, allegorisk reise som går dypere og dypere inn i jungelen, ala Apokalypse nå! og Aguirre: Wrath of God.
Ex Machina
Råstilige Ex Machina er Alex Garlands første film som regissør, men han har lang erfaring som manusforfatter, for blant annet Danny Boyle (eks. 28 days later og Sunshine). Dataprogrammereren Caleb (Domhnall Gleeson) får møte androiden Ava (Alicia Vikander), skapt av den noe eksentriske vitenskapsmannen/supermilliardæren Nathan (Oscar Isaac). Det blir et intenst kammerspill, satt i et råmoderne luksushus midt ute i verdens vakreste villmark, filmet ved Juvet Landskapshotell i Valldalen på Sundmøre – snakk om å bruke norsk naturlandskap til sin rett!
Human
En over tre timer lang dokumentarfilm, med nesten utelukkende head shots, er kanskje ikke det man skulle anta var en av årets beste filmer, men Yann Arthus-Bertrands storverk Human kan faktisk sies å leve opp til sitt noe ambisiøse navn. Bestående av hundrevis av intervjuer, på over 60 forskjellige språk, blir summen av det hele en fortelling om hva et menneske på planeten jorden faktisk er. Noen få steder blandes det inn storslåtte bilder av vakkert landskap og menneskelige tablåer, gjerne i stilfull saktefilm. Human er et prosjekt om menneskeheten som helhet, og det er virkelig helt enestående!
Innsiden ut
Jeg skal innrømme jeg var skeptisk til filmens konsept helt frem til jeg så den: en film hvor følelsene er karakterene. Heldigvis var det ingen grunn til å være skeptisk, for Pixar gjør heldigvis det de skal gjøre med Pete Docters Innsiden ut. Filmen har ingen tydelige antagonister, men det er selve utfordringen med å vokse opp og det å kunne gi slipp på noe av seg selv som blir hindringen som må overvinnes. Dette er vel så mye en coming of age-film i en setting som minner om sosialrealisme, men fortalt med all den barnlig fantasi man bare kan drømme om.
Louder than Bombs
2015 var et stort år for norsk film. Både Morten Tyldum og Torill Kove var nominert til Oscar, men den største bragden var at Joachim Trier fikk delta i hovedkonkurransen i Cannes med Louder than Bombs. Det er minst like stort som om Norge skulle delta i fotball-VM: dette er den ypperste verdenseliten i film! Nå ble det ingen priser, og filmen gjorde det skuffende dårlig på hjemmemarkedet målt i publikumsoppslutning, men Louder than Bombs er et intelligent, flott familiedrama. Med tanke på tittelen, er den ironisk nok ikke så veldig høylytt av seg, og kanskje er det noe av grunnen til at den har gått litt stille forbi mange her i Norge, men uavhengig av det er den et mesterlig stykke filmarbeid av vår aller fremste filmregissør, sammen med den likeså dyktige manusforfatteren Eskil Vogt.
Maidan
Da jeg så Maidan for nå et år siden, var filmen svært aktuell. Vi husket alle bildene fra Maidan-plassen i Kiev fra de voldsomme demonstrasjonene. Nå, etter et år med svært mye turbulens i andre deler av verden, er det nesten som om dette er litt glemt, men situasjonen i Ukraina er fremdeles ikke avklart, og det føles derfor fremdeles viktig å anbefale denne mesterlige dokumentarfilmen. Les min omtale av den her.
Mistress America
Noah Baumbach gjør med Mistress America en minst like bra film som med Frances Ha (2012), og også denne gangen er det fantastiske Greta Gerwig som gestalter filmen, (men sammen med Lola Kirke). Også denne gangen handler det om å finne ut av hvem man er og hva man vil gjøre i den vanskelige overgangen fra å være ung og fri og kunne gjøre hva man vil, til å faktisk få ansvar og være voksen. Et vittig manus, et herlig soundtrack og nydelig foto gjør at jeg nesten får lyst til å sette meg på første fly til New York (som om man ikke hadde det fra før da, egentlig).
Trois souvenirs de ma jeunesse
Trois souvenirs de ma jeunesse, eller Mine beste dager, som filmen blir hetende på norsk når den får premiere her hjemme nå i vinter, var en av de beste filmene fra Cannes, og en svært sjarmerende, varm og underholdende oppvekstskildring fra Frankrike. Den skal være løst basert på regissør Arnaud Desplechins egen oppvekst, og en slags oppfølger til Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle) fra 1996 (uten at man på noen som helst måte trenger å ha sett den først). Mine beste dager er et herlig periodedrama om europeisk oppvekst under kald krig, om festing, opprør og selvsagt den store kjærligheten. Og fordi, du vet, noen ting er bedre på fransk.
Sicario
Denis Villeneuve tar oss med inn i FBIs voldsomme kamp mot dopbaronene på grensen til Mexico i Sicario. Filmen er ekstremt stilfullt laget, og et ordentlig hardtslående gangsterdrama. Vi følger den idealistiske agenten Kate (Emily Blunt), som blir dratt lenger og lenger inn i en dyster, helvetesaktig verden. Filmen inneholder også kanskje en av de beste og råeste actionsekvensene fra 2015, og det til tross for at Sicario ikke er en utpreget actionfilm.
Star Wars Episode VII: The Force Awakens
Joda, selvsagt kommer Star Wars med på listen. Dette er årets beste blockbuster i min bok, og den tar seg bare mer og mer opp etter noen gjensyn (jeg har også begynt å elske soundtracket jeg i først var litt kritisk til). Du kan lese min lengre omtale av filmen her.
Tale of tales
Jeg kommer bare ikke over hvor magisk den italienske tittelen på Tale of tales er: Il racconto dei racconti. Og magisk er også stikkordet for resten av filmen. Filmen er nok ikke feilfri, men du verden hvor flott den er! Det er imponerende hvordan Matteo Garrone har greid å formidle tre ganske tullete eventyr uten å bli ironiserende postmodernistisk eller for campy. Tidvis like makaber og brutal som råskapen i Game of Thrones og tidvis like eventyrlig poetisk og vakker som Pans Labyrint. Om jeg skulle fått komme med et ønske, hadde det vært å holde det til italiensk. Filmen er tross alt på engelsk, med kjente navn som Salma Hayek, Vincent Cassel, Toby Jones og John C. Reilly i rollene. Akkompagnert av et nydelig musikkscore av Alexandre Desplat er dette en av mine virkelige favoritter fra 2015, og en varm, varm anbefalning for når den kommer på kino nå i januar.